Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
AI

Den digitale arbeidshverdagen: Første steg mot en EU-regulering av digitale plattformarbeideres arbeidsvilkår

Det er nå godt over ett år siden Norge og resten av verden stod midt i den første nedstengningen etter koronapandemien. Mange har etter hvert blitt godt kjent med ulike digitale løsninger, både i jobbhverdagen og ved kjøp av varer og tjenester. En gruppe skiller seg imidlertid ut: de som sysselsettes gjennom såkalte digitale plattformer, også kalt digitale plattformarbeidere.
Arbeidsliv og offentlig sektor Arbeidsrett/personvern

Økning i fremveksten av digitale plattformer

Det siste tiåret har antallet personer sysselsatt gjennom digitale plattformer økt betydelig. En ny rapport fra den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO, konkluderer med at fremveksten av slike plattformer har økt ytterligere etter at koronapandemien gjorde sitt inntog. Dette gjelder både online web-baserte plattformer, der oppgaver og oppdrag fjernutføres (f.eks. oppdrag innen IT, markedsføring, juridisk rådgivning, økonomi, oversettelse mm), og lokale plattformer der oppdragene utføres på spesifiserte fysiske steder (f.eks. taxitjenester og levering av mat).

Slike plattformer gir fleksibilitet, sysselsetting og økt inntekt, men har også vist seg utfordrende bl.a. hva gjelder HMS, forholdene arbeidet utføres under, forutsigbarhet og manglende inkludering i de nasjonale sosiale ordningene. Det grensekryssende elementet som enkelte av disse plattformene har gjør situasjonen ytterligere kompleks.

Første steg mot et EU-regelverk er gjennomført

EU-kommisjonen lanserte i februar 2021 første konsultasjonsrunde med arbeidslivets parter om hvordan arbeidsforholdene for digitale plattformarbeidere kan forbedres. Arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er bedt om overordnede og konkrete innspill på problemstillinger skissert i et konsultasjonsdokument.

Kjernen i dette er hvorvidt digitale plattformarbeidere skal anses som arbeidstakere. Denne klassifiseringen er avgjørende for hvilke rettigheter den enkelte vil ha etter både arbeidsrettslig lovgivning og trygdelovgivningen. Etter norsk rett vil en klassifisering som arbeidstaker bl.a. innebære at man omfattes av arbeidsmiljølovens regler om bl.a. stillingsvern og arbeidstid, og av ferielovens regler om ferie. Andre land har regler om minstelønn, som da vil komme inn.

Ulike nasjonale og regionale domstoler har her kommet til ulike resultater, basert på nasjonale regler: i Spania, Frankrike og California konkluderte domstolene i 2020 med at det har eksistert et arbeidsforhold mellom plattformselskapet (henholdsvis Glovo, en digital matleveringsplattform, og Uber) og arbeideren, særlig grunnet selskapets betydelige kontroll over arbeideren. Britisk høyesterett kom til samme resultat i februar i år. Også denne saken gjaldt Uber. En belgisk domstol kom imidlertid til motsatt resultat for UberX-sjåfører der.

Kommisjonen vurderer bl.a. innføring av regler om omvendt bevisbyrde for at plattformarbeidere ikke skal være å anse som arbeidstakere og presumpsjon for arbeidstakerstatus. Andre tiltak som nevnes er styrking av tilsyn og kontroll med digitale plattformer, med sikte på å oppdage og forfølge tilfeller der arbeidere er feilklassifisert og dermed ikke har mottatt de ytelser og arbeidsvilkår de har krav på som arbeidstakere.  

Neste steg

Konsultasjonsperioden på seks uker er nå over. Kommisjonen vil vurdere de mottatte innspillene, og, dersom arbeidslivets parter ikke selv ønsker å forhandle om dette, vil Kommisjonen iverksette en andre konsultasjonsrunde om innholdet i mulige tiltak på EU-nivå. Kommisjonen har signalisert at man vil fremme et initiativ knyttet til digitale plattformarbeideres arbeidsforhold innen utløpet av 2021.

Virkninger for norske selskaper

Dersom det vedtas EU-lovgivning knyttet til digitale plattformarbeideres arbeidsvilkår, vil dette mest sannsynlig være EØS-relevant regelverk som vil innlemmes i EØS-avtalen. Dette vil i så tilfelle kunne medføre endringer i arbeidsmiljøloven og annet regelverk. Dette vil selvfølgelig kunne ha betydning for selskaper som driver slike digitale plattformer. Selskaper som kjøper tjenester fra web-baserte plattformer vil også kunne påvirkes, f.eks. ved at prisene for tjenestene går opp som følge av at arbeiderne tilstås flere rettigheter. Dersom EU-lovgivningen setter rammer for definisjonen av arbeidstakere, vil dette kunne ha bredere betydning også utenfor disse tilfellene.