Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
blader

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i andre og tredje kvartal 2020

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige. Dette nyhetsbrevet har derfor som hensikt å holde enhver som er interessert oppdatert på rettsutviklingen innenfor entrepriserett.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Tvisteløsning

HØYESTERETT

 

Entreprenøren ikke erstatningsansvarlig for underentreprenørens skade utenfor kontrakten (HR-2020-1120-A)

Den 27. mai 2020 avsa Høyesterett dom i sak mellom byggherre Kystverket (formelt Staten v/samferdselsdepartementet) og entreprenør Alf Brekken og Sønner AS («ABS»). Kystverket krevde erstattet kostnader knyttet til skade på et sjømerke, som var forvoldt av ABS sin underentreprenør.

Bakgrunnen for saken var en kontrakt mellom ABS og Kystverket om utførelse av arbeider på to frittliggende moloer utenfor Andenes havn i Vesterålen. Kontrakten var basert på NS 8406. I forbindelse med arbeidene skulle entreprenøren slepe en lekter fylt med stein og tungmaskiner til havnen hvor arbeidene skulle utføres. Til utførelse av slepeoppdraget engasjerte entreprenøren et innleid slepebåtselskap.

I forbindelse med slepingen klarte ikke slepebåtene å håndtere de utfordrende vær- og strømforholdene i området, og de mistet kontroll over lekteren. Dette førte til at lekteren kolliderte med og skadet et sjømerke i havnen, som kostet om lag 1,5 MNOK å utbedre. Sjømerket var eid av Kystverket, men var ikke omfattet av kontraktsarbeidene.

Det var rettslig avklart at slepebåtselskapet (underentreprenør) hadde opptrådt uaktsomt og var erstatningsansvarlig for skaden på sjømerket. Spørsmålet for Høyesterett var om også entreprenøren (ABS) kunne holdes solidarisk erstatningsansvarlig.

Siden det ikke var tale om skade på kontraktsarbeidene til entreprenøren, men skade på andre deler av byggherrens eiendom, var bestemmelsene i NS 8406 om erstatningsansvar ved mangler ikkeanvendelige. Erstatningsansvar ved skade på andre deler av byggherrens eiendom var i det hele tatt ikke regulert i NS 8406. Spørsmålet for Høyesterett var om entreprenøren skulle identifiseres med underentreprenøren; ved å holdes ansvarlig på grunnlag av alminnelige ulovfestede regler om kontraktshjelperansvar.

Høyesterett trakk først opp noen prinsipielle linjer for kontraktshjelperansvaret. Høyesterett konstaterte at kontraktshjelperansvar kun var aktuelt dersom den uaktsomme skaden var forvoldt i forbindelse med gjennomføring av kontrakten – noe som var oppfylt i denne saken. Dette var etter Høyesteretts oppfatning imidlertid ikke tilstrekkelig til å bli ansvarlig. Høyesterett viste i den forbindelse til en tidligere høyesterettsavgjørelse hvor et vaktselskap ble holdt ansvarlig for en vekters forsettlige skadeforvoldelse, og understreket at skadeforvoldelsen i den saken ble ansett for å være et kontraktsbrudd. Begrunnelsen for dette var nærheten mellom kontraktsgjenstanden og skadetilføyelsen. Høyesterett vurderte deretter om det forelå slik nærhet i saken mellom Kystverket og ABS.

I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at entreprenøren i dette tilfellet ikke kunne holdes ansvarlig på et slikt grunnlag. Skaden hadde ikke nær nok tilknytning til oppgavene underentreprenøren var tildelt, og det fremsto heller som tilfeldig at sjømerket og kontraktsgjenstanden hadde samme eier. I vurderingen pekte Høyesterett på at sjømerket ikke var i hovedentreprenørens varetekt, det sto ikke plassert i anleggsområdet eller i umiddelbar nærhet til de moloene som skulle utbedres, og det var del av den offentlige infrastrukturen i området.

I saken anførte entreprenøren også at erstatningsbestemmelsene i NS 8406 uttømmende regulerte kontraktsansvaret, slik at det i prinsippet ikke var rom for å anvende noe ulovfestet kontraktshjelperansvar. Høyesterett valgte ikke å ta stilling til dette spørsmålet, da entreprenøren uansett ikke var erstatningsansvarlig.

Som det fremgår har spørsmål om en kontraktsparts ansvar for kontraktshjelperes skadeforvoldelse vært tema for flere tidligere høyesterettsavgjørelser. Vi oppfatter Høyesteretts dom som en presisering av at kontraktshjelperansvaret i utgangspunktet forutsetter at det foreligger et kontraktsbrudd, og at det i denne vurderingen vil være relevant hvilken nærhet det kan sies å være mellom kontraktsforpliktelsene og skadeforvoldelsen. Dette er for så vidt helt i tråd med grunnleggende kontraktserstatningsrett, men avgjørelsen innebærer likevel en nyttig avklaring, da det foreligger uttalelser i teorien som indikerer at ansvaret er videre enn som så.

Denne saken reiste imidlertid også mer spesielle problemstillinger, fordi kontrakten mellom partene var inngått basert på NS 8406. Dette har betydning, fordi Høyesteretts avgjørelse i Block Wathne-saken bygget på en oppfatning om at hovedentreprenørens ansvar for skadeforvoldelse etter NS 3401 pkt. 14.1 kun reguleres av ansvarsreglene utenfor kontrakt – som normalt ikke leder til identifikasjon. Dermed anså Høyesterett et eventuelt ansvar innenfor kontrakt for å være avskåret. Et saksforhold som i Vekterdommen vil dermed ikke kunne lede til ansvar i en kontrakt som inneholder en slik bestemmelse, etter Høyesteretts fortolkning.

Denne bestemmelsen er videreført i NS 8405 og NS 8407 – men ikke i NS 8406. Denne forskjellen mellom standardkontraktene kan i teorien tenkes å lede til at spørsmålet løses ulikt, slik utfallet eksempelvis ble når Høyesterett vurderte direktekravsadgangen i NS 8402. Dette har neppe vært tilsiktet ved utformingen av standardkontraktene, og vil etter vår oppfatning være uheldig. Det er imidlertid en kjensgjerning at NS 8406 ikke har den samme konkrete hjemmelen som NS 8405 og NS 8407 for å avskjære dette ansvaret, og ettersom det her er snakk om å avgrense mot regler som følger av bakgrunnsretten, er det enda vanskeligere å falle tilbake på denne – slik mindretallet gjorde i HR-2018-2256-A. Dersom spørsmålet kommer på spissen i en fremtidig tvist er det derfor vanskelig å spå hva utfallet vil bli.

Lagmannsrettens avgjørelse er tidligere omtalt i vårt nyhetsbrev fra fjerde kvartal 2019.

LAGMANNSRETTENE

 

Tvist om prisklausul etter avtaleendring (LB-2019-13312)

Borgarting lagmannsrett avsa 4. april 2020 dom i tvistesak mellom en byggherre/eiendomsutvikler og totalentreprenør, som oppstod etter at byggherren hadde satt bort arbeidene som skulle utføres til en annen totalentreprenør.

Bakgrunnen for tvisten var et boligprosjekt som opprinnelig innebar bygging av eneboliger, tomannsboliger, kjedehus og/eller rekkehus. Disse skulle utvikles av entreprenøren, i tråd med en egen utviklingsavtale partene hadde inngått. Partene hadde også inngått en egen totalentrepriseavtale, som skulle regulere selve byggingen.

De opprinnelig planlagte boligene skapte imidlertid begrenset interesse i markedet. Partene ble derfor enige om at entreprenøren skulle utarbeide et nytt prosjekt, som innebar at flere av de planlagte boligene ble erstattet med en boligblokk. Partene var enige om at dette måtte medføre priskonsekvenser, men partene ble ikke enige om hvor store konsekvenser. Byggherren mente på grunn av dette at totalentrepriseavtalen ikke lenger var bindende, noe byggherren bl.a. begrunnet med at avtalen sa at priskonsekvenser av endringer skulle avtales på forhånd. Byggherren inngikk i stedet avtale med en annen totalentreprenør, som hadde inngitt et lavere tilbud. Entreprenøren mente på sin side at dette utgjorde en avbestilling, og krevde erstatning for tapt fortjeneste.

Lagmannsretten konstaterte at avtalen riktignok sa at prisendringer skulle avtales på forhånd, men påpekte at dette ikke medførte at avtalen bortfalt hvis partene ikke ble enige. Når partene ikke klarte å oppnå enighet om pris, måtte man etter lagmannsrettens oppfatning falle tilbake på den alminnelige entrepriserettslige hovedregelen, som innebar at entreprenøren skulle få oppgjør på regning. Realiteten var dermed at byggherren hadde foretatt en avbestilling som gav entreprenøren krav på erstatning for fortjenestetap. Byggherren fikk heller ikke medhold i at totalentrepriseavtalen uansett hadde falt bort som følge av bristende forutsetninger. Retten viste i den forbindelse til at det utslagsgivende for byggherrens beslutning synes å ha vært at byggherren fikk et billigere tilbud fra en annen entreprenør – et forhold som ikke kunne påberopes som bristende forutsetninger overfor den opprinnelige entreprenøren.

Entreprenøren fikk derfor medhold i sitt krav om erstatning på 8 MNOK, som var beregnet med utgangspunkt i fortjenesten entreprenøren ville fått fra det prosjektet som opprinnelig var planlagt. Lagmannsretten avviste byggherrens innsigelser om at fortjenesten måtte beregnes ut fra det nye prosjektet, og begrunnet dette særlig med at byggherren ikke hadde akseptert prisen for den nye blokken.

Avgjørelsen illustrerer en sentral svakhet med klausuler som krever enighet om prisendringer o.l. – de kan i praksis vise seg å være umulige å håndheve dersom partene rent faktisk ikke oppnår enigheten avtalen forutsetter, ettersom avtalen i utgangspunktet fremdeles vil være bindende. I slike tilfeller vil entreprenøren ofte kunne fremtvinge en vederlagsjustering basert på alminnelige regler om vederlagsjustering – som i fravær av andre priser raskt vil føre til at arbeidet gjøres opp på regning. Ønsker partene en annen regulering – eksempelvis å kunne fristilles fra kontrakten hvis enighet om pris ikke oppnås – må dette nedfelles særskilt i kontrakten. 

Avgjørelsen er rettskraftig.

Erstatningskrav for avvikende spuntarbeider (LB-2018-88669)

Borgarting lagmannsrett avsa 28. april 2020 dom i sak mellom hovedentreprenør og underentreprenør for spunt- og pelearbeider. Den sentrale bakgrunnen for saken var et grunnbrudd som gikk i oktober 2015 i forbindelse med oppføring av nytt sykehjem på Nesbru. Årsaken til grunnbruddet var at det ble gravd ca. 2 – 2,5 meter foran spunten før spunten var sikret med fotbolter og stag. Selve gravingen ble utført av en tredje entreprenør som var engasjert av hovedentreprenøren, og som dermed i forhold til underentreprenøren var å betrakte som en sideentreprenør. Hovedspørsmålet i saken var om det var hovedentreprenøren eller underentreprenøren, engasjert etter NS 8415, som var ansvarlig for grunnbruddet.

Ansvaret for selve gravingen lå i utgangspunktet hos hovedentreprenøren. Denne anførte imidlertid at ansvaret hadde blitt overført til underentreprenøren etter oppstartsmøtet, hvor det ble referatført at underentreprenøren skulle kommunisere direkte med graveentreprenøren for finkoordinering av arbeidet. Denne anførselen ble imidlertid avvist av lagmannsretten, som oppfattet det refererte som en presisering av den alminnelige samordningsplikten etter NS 8415. Heller ikke dette gav dermed grunnlag for ansvar for underentreprenøren.

Hovedentreprenøren anførte også at underentreprenøren hadde opptrådt i strid med kontraktens arbeidsrekkefølge. Før kontraktsinngåelse hadde byggherren – som var ansvarlig for prosjekteringen overfor hovedentreprenøren – utarbeidet et notat som beskrev grunnforholdene på tomten. Dette notatet, som inngikk i kontrakten mellom byggherren og hovedentreprenøren, inneholdt bl.a. en arbeidsrekkefølge som fastslo at fotbolter og stag skulle monteres før utgraving. Det var dermed ingen tvil om at underentreprenørens arbeid hadde blitt utført i strid med dette. Dette notatet hadde imidlertid ved en feil ikke blitt oversendt underentreprenøren før denne inngikk sin kontrakt med hovedentreprenøren. Lagmannsretten konkluderte dermed at notatet ikke inngikk i kontrakten mellom hovedentreprenøren og underentreprenøren – til tross for at underentreprenøren var kjent med at dokumentet eksisterte. At underentreprenøren ikke hadde fulgt dette notatet utgjorde dermed ikke i seg selv noe kontraktsbrudd.

Lagmannsretten la imidlertid til grunn at underentreprenøren selv hadde besluttet å vente med å sette fotbolter til etter utgravningen, for å tillate etableringen av en anleggsvei underentreprenøren hadde behov for foran spunten. Dette utgjorde, uavhengig av forholdet til det opprinnelige grunnforholdnotatet, et avvik fra prosjektets arbeidstegninger, som underentreprenøren var forpliktet til å følge. Lagmannsretten konstaterte også at dette utgjorde et grovt uaktsomt brudd med alminnelig praksis, og la derfor til grunn at underentreprenøren måtte bære hovedansvaret for grunnbruddet. At underentreprenøren hadde inntatt en ansvarsbegrensning mot skader forårsaket av ras og utglidninger i sine standardvilkår var ikke til hinder for dette, da denne etter lagmannsrettens oppfatning ikke var anvendelig for skader oppstått inne på anlegget som følge av entreprenørens egne arbeider.

Lagmannsretten rettet imidlertid også bebreidelser mot hovedentreprenøren, som etter lagmannsrettens oppfatning pliktet å varsle underentreprenøren når hovedentreprenøren ble kjent med avviket. Noen skriftlig hjemmel for denne varslingsplikten fant lagmannsretten ikke,[1] men retten la likevel til grunn at plikten kunne forankres i alminnelig lojalitetsplikt. Hovedentreprenøren ble derfor dømt til å bære 1/3 av ansvaret, mens underentreprenøren måtte bære 2/3.

Ansvarsfordelingen ble førende for kravene i saken, som i hovedsak var knyttet til ansvaret for grunnbruddet. Underentreprenøren hadde imidlertid anført at hovedentreprenørens innsigelser mot kravene uansett var prekludert fordi de ikke var fremsatt uten ugrunnet opphold. Lagmannsretten la i vurderingen vekt på at underentreprenøren var kjent med hovedentreprenørens standpunkt knyttet til grunnbruddet, og aksepterte på det grunnlaget innsigelser fremsatt etter 14 dager som fremmet «uten ugrunnet opphold».

Underentreprenøren hadde også fremmet et plunder- og heftkrav. Lagmannsretten uttalte at det i prinsippet kunne være grunnlag for et slikt krav, ettersom hovedentreprenøren bar 1/3 av ansvaret for grunnbruddet. Underentreprenøren ble likevel ikke tilkjent noen kompensasjon, fordi beregningen av kravet ikke tilfredsstilte kravene til sannsynliggjøring som ble etablert i den såkalte HAB-dommen (HR-2019-1225-A) – krav lagmannsretten betegnet som «relativt strenge». Underentreprenøren hadde benyttet seg av en «ovenfra og ned»-metode med et fradrag for egne feil, og kravene fremstod i tillegg som grove anslag, og ikke reelle tall.

Avgjørelsen er rettskraftig.

Arkitekt erstatningsansvarlig for fuktskader i anneks (LB-2017-190659)

Den 12. mai 2020 avsa Borgarting lagmannsrett dom i tvistesak mellom henholdsvis et arkitektfirma og arkitekten personlig på den ene siden og to privatpersoner/forbrukere på den andre. Saken gjaldt ansvar for kostnader ved å utbedre fuktskader i et anneks, som utgjorde 2,2 MNOK.

Byggherren inngikk i 2002 muntlig avtale med arkitektfirmaet om prosjektering av et anneks som skulle oppføres på eiendommen deres. Arkitektfirmaet skulle samtidig stå som ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende og ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen overfor kommunen. Kontraktsforholdet var regulert etter bustadoppføringslovas regler.

Arkitekten tegnet et anneks som besto av en underetasje med toroms hybelleilighet og en overetasje med uisolert dobbeltgarasje. Deler av bygget lå under bakken med terreng på to sider, og skulle oppføres i betong med utvendig steinkledning.

Seks år etter at bygget var ferdigstilt ble det avdekket fuktskader; som nødvendiggjorde omfattende rehabilitering. Hovedårsaken til fuktskadene skyldtes måten annekset var isolert på: Betongkonstruksjonen var isolert på innsiden – og ikke på utsiden – som førte til at fuktig luft lakk ut i konstruksjonen gjennom hull i dampsperren og kondenserte på den kalde betongveggen. Når fuktigheten ble stående uten å tørke ut, utviklet det seg over tid råte og muggsopp. Rehabiliteringskostnadene utgjorde mer enn kostnadene ved selve oppføringen.

Byggherren mente at arkitekten og arkitektfirmaet var solidarisk ansvarlig for fuktskadene, og krevde at disse erstattet rehabiliteringskostnadene. Dette fikk byggherre fullt ut medhold i. 

Etter lagmannsrettens syn var det arkitekten som måtte bære risikoen for løsningen som førte til råteskader. Lagmannsretten viste til at arkitekten, i henhold til avtalen med byggherren, skulle stå for prosjekteringen. Løsningen med isolasjon på innsiden av betongkonstruksjonen fremgikk på tegningene som arkitekten hadde utarbeidet, og arkitekten hadde ikke foretatt uten noen form for kvalitetskontroll av prosjekteringen, for eksempel kontroll opp mot byggteknisk forskrift (TEK) eller byggdetaljblader fra Sintef Byggforsk. Arkitekten hadde heller ikke varslet byggherren om risikoen som forelå ved at det ikke var foretatt slik kontroll.

Arkitekten anførte på sin side at deres rolle som prosjekterende hadde blitt innskrenket før byggingen ble påbegynt, og at det var entreprenøren som hadde ansvaret for utføre videre detaljprosjektering og kontroll av de tekniske løsningene. Lagmannsretten mente imidlertid at dette var uten betydning, da arkitekten i så fall måtte ha uttrykt dette klarere overfor byggherren – særlig i lys av at arkitekten fremdeles hadde ansvarsretten for prosjekteringen overfor kommunen.

Videre kom lagmannsretten til at arkitektens prosjektering ikke var i samsvar med faglige minstekrav, og at prosjekteringen utgjorde et grovt uaktsomt brudd på profesjonsansvaret. Herunder pekte lagmannsretten på at byggdetaljbladene ikke var fulgt og at risikoen for fuktskader ved bruk av innvendig isolasjon i en betongkonstruksjon var velkjent og en sentral bransjekunnskap. Skaderisikoen var betydelig, både hva gjaldt kostnader og helserisiko, og arkitekten kunne med svært enkle grep ha gjort byggherren oppmerksom på denne risikoen; som dermed ville hatt muligheten til å ta et informert valg. Det var heller ikke upåregnelig for arkitekten at entreprenøren ville komme til å benytte den aktuelle isolasjonsmåten.

Lagmannsretten mente også at arkitekten hadde et selvstendig ansvar som prosjekterende, uavhengig av om også entreprenøren burde ha reagert på den valgte isolasjonsløsningen.

Byggherrens krav var ikke bortfalt selv om byggherren hadde reklamert senere enn fem år etter overtakelsen, siden arkitektens kontraktsbrudd var å betrakte som grovt uaktsomt.

I og med at feilen som oppstod skyldes svikt ved prosjekteringen som arkitekten etter lagmannsrettens syn hadde påtatt seg, kom lagmannsretten til at byggherren ikke hadde medvirket til feilen/skaden på en måte som ga grunnlag for å lempe erstatningsansvaret.

Avgjørelsen illustrerer hvordan en rådgiver kan bli ansvarlig for dersom man lar være å informere om forhold som kan utgjøre en betydelig skaderisiko; også selv om det reklameres senere enn kontraktens 5-årsfrist. Som det fremgår fra domspremissene, så var det nærliggende å anta at skadene som oppsto ville vært unngått dersom arkitekten hadde kommunisert tydelig sin oppfatning om endring av ansvarsforhold og/eller den konkrete risikoen. Rettspraksis viser at domstolene generelt stiller krav til klar (og dokumenterbar) kommunikasjon for en part som påberoper at motparten har overtatt risikoen som i utgangspunktet lå hos vedkommende. Dersom ansvarsforholdet endres etter at kontrakten er inngått, bør den parten som har interesse i å påberope seg dette i ettertid alltid sørge for at forutsetningen kommuniseres tydelig og skriftlig overfor den andre parten.

Denne saken kan også tjene som eksempel på hvordan mangel på skriftlighet i kommunikasjonen mellom kontraktsparter kan medføre (tilsynelatende) misforståelser/misoppfatninger, og som kan ha store konsekvenser. I bygge- og anleggskontrakter bør partene derfor – uavhengig av kontraktens størrelse og omfang – alltid tilstrebe så klar og tydelig kommunikasjon som mulig, og hvor avtalen og sentrale forhold bør nedfelles skriftlig. Selv om muntlig kommunikasjon ofte er en sentral og viktig del av kommunikasjonen mellom partene, er partene som regel tjent med også å sende skriftlige oppsummeringer eller hovedpunkter i etterkant – eksempelvis på e-post og SMS – særlig omkring forhold som har blitt avtalt eller avklart. Dette både for å minke risiko for misforståelser underveis og for å ha tidsnære bevis dersom det senere skulle oppstå usikkerhet eller uenighet om hva som tidligere har vært passert mellom partene.

Foreldelse av kontrakts- og endringsarbeider (LG-2020-45089)

Gulating lagmannsrett avsa den 16. juni 2020 dom i sak mellom et entreprenørselskap og byggherre vedrørende sluttoppgjør etter elektroentreprise. Saken gjaldt krav på betaling av avdragsnota som i utgangspunktet var foreldet når entreprenøren tok ut forliksklage. Under behandlingen av sluttoppgjøret oversatt imidlertid byggherren tilsvarsfristen, som i utgangspunktet leder til preklusjon av innsigelsene. Hovedspørsmålet i saken var om dette medførte at kravet likevel ikke var foreldet – enten fordi fristoversittelsen utgjorde et selvstendig grunnlag for kravet, eller måtte regnes som en fristavbrytende erkjennelse.

Entreprenøren fikk ikke medhold i noen av disse anførslene.

Lagmannsretten viste, som tingretten, til at ordlyden i standardkontrakten ikke gav noen indikasjon på at fristoversittelse utgjorde noe nytt grunnlag for kravet. Det var dermed ingen holdepunkter i standardkontrakten for den forståelsen entreprenøren gjorde gjeldende. Retten fant heller ikke støtte for entreprenørens tolkning i foreldelsesloven eller rettspraksis.

Lagmannsretten anså heller ikke fristoversittelsen som en fristavbrytende erkjennelse, og uttalte at «vilkåret om erkjennelse må forstås som et krav om at det foreligger en positiv og noenlunde klar bekreftelse av kravenes eksistens fra skyldnerens side enten i ord eller/ og handling». Oversittelsen av en innsigelsesfrist var ikke tilstrekkelig til å fylle den beskrivelsen. Det er i teorien tatt til orde for at stilltiende erkjennelse kan oppfylle kravene i visse situasjoner, og det finnes eksempler på dette i lagmannsrettspraksis. I så tilfelle må det imidlertid foreligge en viss dialog eller handling som er egnet til å gi kravshaver grunn til å oppfatte skyldnerens opptreden som en erkjennelse. Det var ikke tilfellet her.

Etter vårt syn, må lagmannsrettens vurderinger her være korrekte. Som lagmannsretten også peker på i avgjørelsen, ville det være å legge både standardens og foreldelseslovens bestemmelser på strekk om man skulle innfortolke i oversittelsen av en innsigelsesfrist et selvstendig grunnlag for krav, og en erkjennelse i foreldelseslovens forstand. I hvert fall hva gjelder sistnevnte, ville dette ha vidtrekkende konsekvenser for foreldelsesreglenes rekkevidde.

Spørsmål om kontraktsbrudd og erstatningsansvar i massetransportkontrakt (LB-2020-19113)

Borgarting lagmannsrett avsa den 2. juli 2020 dom i en sak mellom en hovedentreprenør og en underentreprenør i Follobaneprosjektet. Saken gjelder samme sakskompleks og parter som avgjørelsen LB-2019-44133 som er omtalt i nyhetsbrevet fra første kvartal 2020. I LB-2020-19113 krevde underentreprenøren fastsettelsesdom (dom som går ut på at et rettsforhold eller rettighet eksisterer eller ikke eksisterer) for kontraktsbrudd og erstatningsansvar for hovedentreprenøren.

Hovedentreprenøren var ansvarlig for grunnarbeidene i Follobaneprosjektet i henhold til en 300-milioners kontrakt med byggherren i prosjektet. Underentreprenøren, som var et transportfirma, var ansvarlig for massetransport i henhold til sin kontrakt med hovedentreprenøren. Kontraktsforholdet mellom de to entreprenørene var kommet i stand etter at underentreprenøren hadde invitert hovedentreprenøren inn i prosjektet som følge av at store deler av grunnentreprisen lå utenfor underentreprenørens eget kompetanseområde.

Arbeidet med massetransport ble organisert med en transportleder hos hovedentreprenøren som løpende hadde oversikt over antall biler det var behov for og fordelingen mellom transportørene. Transportleder var i daglig kontakt med underentreprenøren og det ble avholdt ukentlige møter. Transportbehovet var størst i den innledende fasen, og avtok utover i prosjektet.

Etter at underentreprenøren hadde kjørt masser en periode, oppstod det uenighet mellom partene om hvilke enhetspriser som var avtalt. Konflikten tilspisset seg, og saken endte i rettsapparatet. Tvisten om enhetspriser ble avgjort ved dom den 3. februar 2020 (LB-2019-44133). Lagmannsretten konkluderte med at underentreprenøren var berettiget de samme enhetsprisene som hovedentreprenøren hadde overfor byggherre – det vil si inklusive påslag. Resultatet var i strid med hovedentreprenørens oppfatning om at det var de opprinnelige enhetsprisene som var gjeldende i kontraktsforholdet mellom hovedentreprenøren og underentreprenøren.

Etter dommen fra lagmannsretten sendte hovedentreprenøren et brev til underentreprenøren der det ble informert om at man ville utføre resten av massetransporten selv. Hovedentreprenøren informerte også om at underentreprenøren ikke lenger hadde rett til å være til stede på byggeplassen eller å delta på møtene.

Underentreprenøren gjorde gjeldende at hovedentreprenøren ikke kunne «ekskludere» transportfirmaet fra kontraktsamarbeidet eller terminere kontrakten – slik man mente at hovedentreprenøren gjorde ved brevet. Underentreprenøren mente at partene hadde avtalt at transportfirmaet hadde fortrinnsrett til all massetransport i prosjektet, og at de til enhver tid hadde rett til å være til stede og å kjøre masser.

Hovedentreprenøren på sin side mente at partenes avtale måtte forstås slik at underentreprenøren bare hadde rett til å kjøre inntil 50 % av massene – hvilket det var enighet om at de allerede hadde gjort på det aktuelle tidspunktet. Av avtalen fremgikk følgende:

«[Hovedentreprenøren] sendte tilbud til [byggherre] vedr. Follobanen den 4. november 2015. Tilbudet ligger vedlagt her som Vedlegg 1. Dersom [hovedentreprenøren] inngår en avtale med [byggherre] vedr. Follobanen skal [underentreprenøren] utføre minst 50 % av all transport på offentlig vei som underentreprenør («UE») for [hovedentreprenøren]. Partene avtaler løpende den nærmere fordelingen fra minstenivået på 50 % og oppover. Uansett skal ingen av partene kunne leie inn eksterne parter til transport dersom den andre parten har kapasitet.»

Videre fremholdt hovedentreprenøren at det tidligere nevnte brevet ikke var å regne som en terminering av kontraktsforholdet. Brevet inneholdt ifølge hovedentreprenøren bare informasjon om at man hadde besluttet å benytte sin avtalefestede rett til å kjøre 50 % av massene i prosjektet selv – hvilket ifølge hovedentreprenøren ikke kunne betraktes som et kontraktsbrudd.

Lagmannsretten tolket partenes avtale, og fant at både ordlyden, formålet med avtalen og partenes etterfølgende opptreden tilsa at underentreprenøren bare hadde rett til å forestå 50 % av massetransporten. Det var ikke bestridt av partene at underentreprenøren faktisk hadde kjørt over 60 % av de totale massene i prosjektet på det aktuelle tidspunktet, og retten la derfor dette til grunn. På denne bakgrunn fant lagmannsretten at hovedentreprenøren hverken hadde opptrådt illojalt eller kontaktstridig ved å overta den resterende delen av massetransporten selv. Som en direkte konsekvens av at underentreprenøren ikke hadde krav på ytterligere kjøring etter avtalen, konstaterte lagmannsretten at underentreprenøren heller ikke hadde rett til å delta på ukentlige møter eller bli løpende orientert om fordeling av kjøring.

Retten var ikke enig med underentreprenøren i at brevet fra hovedentreprenøren utgjorde en oppsigelse, heving eller annen form for uberettiget terminering av partenes avtale. Brevet sa ikke annet enn at hovedentreprenøren fremover ville besørge gjenværende massetransport i egen regi, idet man hadde oppfylt forpliktelsen om at underentreprenøren minst skulle kjøre 50 % av massene og det ikke lenger gjenstod omfattende massetransport. Det fremgikk dessuten uttrykkelig av brevet at hovedentreprenøren ville kalle inn underentreprenøren ved behov og at man ikke ville sette transport bort til andre.

Det forelå ifølge lagmannsretten heller ikke noe «arbeidsfellesskap» mellom partene som var satt til side på kontaktstridig måte. Retten understreket i den forbindelse av samarbeidet var organisert med transportfirmaet som underentreprenør og med en nærmere definert minstefordeling, og at prosjektet hadde blitt gjennomført i henhold til dette.

På denne bakgrunn konkluderte lagmannsretten med at hovedentreprenøren ikke hadde brutt kontrakten og at underentreprenøren ikke hadde krav på erstatning.

Avgjørelsen illustrerer viktigheten av å ha et bevisst forhold til hvordan man organiserer kontraktsforhold i et bygge- eller anleggsprosjekt og viktigheten av å sørge for at kontraktens ordlyd presist angir de rettigheter og forpliktelser man mener å skulle ha i kontraktsforholdet. 

Tvist om sluttoppgjør etter oppføring av leilighetsbygg (LH-2019-169122)

Den 10. juli 2020 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i en tvist om sluttoppgjør etter totalentreprisekontrakt om oppføring av til sammen seks leilighetsbygg. Tvisten omfattet både krav om vederlagsjustering for endrings- og tilleggsarbeider fra entreprenørens side og diverse motkrav fra byggherren som følge av det som ble påstått å være ikke-leverte og mangelfulle ytelser. Partenes avtale var basert på NS 8407.

Den aktuelle totalentreprenøren var et stort og profesjonelt entreprenørfirma, mens byggherren var et single purpose-selskap som hadde profesjonell bistand fra arkitekt, plankontor, Multiconsult (grunnundersøkelser) og Norprosjekt (VVA-prosjektering).

Kort tid etter kontraktsinngåelsen oppstod det diskusjon mellom partene om hvorvidt «Materialbeskrivelse [x]» var en del av avtalen mellom partene, og om denne ved motstrid skulle ha forrang framfor totalentreprenørens funksjonsbeskrivelse. Uklarheten skyldtes at det i kontraktsmøtet ble signert to kontrakter med til dels motstridende ordlyd. Én av kontraktene var Standard Norges byggblankett 8407 A, mens den andre kontrakten var et avtaledokument forfattet av arkitekten. I byggblankett 8407 A var ikke den omdiskuterte materialbeskrivelsen nevnt.

Byggherren gjorde gjeldende at materialbeskrivelsen inngikk i kontrakten og at denne hadde forrang framfor totalentreprenørens funksjonsbeskrivelse i tilbudet som lå til grunn for avtaleinngåelsen. Byggherren mente at materialbeskrivelsen sammen med arkitektens tegninger dannet grunnlaget for det tilbudet totalentreprenøren ble bedt om å gi, og at entreprenøren måte ha tatt uttrykkelig forbehold, jf. NS 8407 pkt. 2.2, dersom man ikke hadde tenkt til å levere i henhold til materialbeskrivelsen. Ifølge byggherren måtte et slikt forbehold være så klart at byggherren ikke trengte å granske tilbudsdokumentet for å finne avvikene. 

Totalentreprenøren på sin side anførte at man hadde levert kontraktsmessig i og med at leveransen var i samsvar med funksjonsbeskrivelsen som var vedlagt deres siste tilbud. Det ble gjort gjeldende at det ikke var nødvendig å påpeke hva som ikke leveres ettersom det fremkom tydelig av funksjonsbeskrivelsen hva totalentreprenøren faktisk ville levere samt at denne avviker fra materialbekrivelsen. Videre viste totalentreprenøren til at det i det konkrete tilfellet hadde vært forhandlinger – hvilket innebar at byggherren hadde hatt mulighet til å gi uttrykk for sitt avvikende synspunkt underveis.

Lagmannsretten fant at avtale var inngått ved byggherrens aksept av entreprenørens siste tilbud, og at materialbeskrivelsen som følge av dette ikke hadde forrang framfor entreprenørens funksjonsbeskrivelse. Entreprenøren hadde inngitt til sammen tre tilbud, og materialbeskrivelsen var ikke nevnt i noen av disse tilbudene. Mellom hvert av tilbudene ble det dessuten forhandlet om pris og utførelse slik at materialbeskrivelsen ble derfor stadig mer uthulet. Prosjektlederen i byggherreselskapet var løpende orientert om endringene i funksjonsbeskrivelsen i entreprenørens ulike tilbud, og entreprenøren var i hele tilbudsfasen tydelig på at kontrakten skulle opprettes i samsvar med NS 8407. Tegningene, som i avtaledokumentets opplisting av prioriteringsrekkefølge var rangert foran entreprenørens tilbud og funksjonsbeskrivelse, ble fraveket av entreprenøren i betydelig grad. Tegningene og materialbeskrivelsen ble også fraveket i byggherrens egen leveransebeskrivelse til salgsoppgaven overfor boligkjøperne. På denne bakgrunn konkluderte retten med at materialbeskrivelsen ikke kunne anses som eksplisitt avtalte «funksjonskrav og krav til løsninger og kvalitet» etter NS 8407 pkt. 2.2, og byggherren måtte derfor ifølge lagmannsretten ha vært mer tydelig hvis man mente at materialbeskrivelsen var av stor betydning. Byggherrens fikk derfor ikke medhold i sine krav knyttet til leveranseavvik fra materialbeskrivelsen.

Et av totalentreprenørens krav gjaldt et krav om vederlagsjustering for plunder og heft for endringer ved reetablering av vei og VA-tilkobling. Plunder og heft-kravet var etter lagmannsrettens syn heller ikke varslet i tide, jf. NS 8407 pkt. 34.1.3 (3). Kravet var fremmet i juni 2017, et halvt år etter første blokk ble overlevert og 20 dager før siste blokk ble overlevert. De forhold kravet var basert på var avklart lang tid før juni 2017 uten at entreprenøren hadde levert varsel om mulig plunder og heft-krav. Lagmannsretten understreket at det ikke er tilstrekkelig at det er varslet i tide for den enkelte endring hvis det ikke samtidig eller i tillegg er varslet om krav på vederlagsjustering som følge av plunder og heft.  

Et annet omfattende tvistetema i saken var antall parkeringsplasser i garasjeanlegg og kjellerboder. Spørsmålet var om totalentreprenøren var forpliktet til å levere 96 stk. parkeringsplasser og kjellerboder. Byggherren gjorde gjeldende at det fulgte av partenes avtale at totalentreprenøren skulle levere én parkeringsplass og kjellerbod per leilighet – totalt 96 stk. Byggherren viste til at man hadde bedt om tilbud på 96 leiligheter med tilhørende parkeringsplasser og kjellerboder og anførte at hele komplekset med parkeringskjeller, garasjeanlegg/carport, boder og tekniske rom måtte vurderes i sammenheng. Byggherre viste til kontraktsdokumentene der det fremgikk at parkeringsanlegget ble utvidet med 12,5 meter for å få plass til 10 ekstra parkeringsplasser når man regnet tilbud på 10 ekstra leiligheter. Videre viste byggherre til at det i funksjonsbeskrivelsen var uttrykkelig angitt at det er tatt med kostnader til å bygge kjellerboder til alle leiligheter. Uten bodareal i kjeller for alle enheter ville dessuten ikke byggene være forskriftsmessig.

Totalentreprenøren mente at man ikke var forpliktet til å levere 96 stk. parkeringsplasser og kjellerboder, og gjorde gjeldende at avviket mellom antallet leiligheter og leverte parkeringsplasser og kjellerboder (hhv ni parkeringsplasser og ti kjellerboder) var byggherres risiko fordi det var byggherre som hadde stått for forprosjekteringen av kjelleren. Fra forprosjekteringen forelå det ifølge totalentreprenøren et tilsynelatende detaljert tegningsmateriale som totalentreprenøren hadde forutsatt at var i samsvar med kravene i TEK10. Totalentreprenøren gjorde gjeldende at entreprenørens ansvar var begrenset til å kontrollere at parkeringsplasser og kjellerboder var tegnet inn – ikke at arealene var store nok. På denne bakgrunn gjorde totalentreprenøren gjeldende at byggherren måtte bære risikoen for at det ble nødvendig å utvide kjelleren for å få plass til nødvendige funksjoner.

Lagmannsretten mente at totalentreprenøren var forpliktet til å levere én parkeringsplass og én kjellerbod per leilighet, og viste til at bestillingen fra byggherren var klar med hensyn til antall parkeringsplasser og kjellerboder. Totalentreprenøren måtte forstå at byggherrens prosjekteringsgrunnlag ikke var direkte anvendelig fordi de aktuelle tegningene var laget for modulbygg og for færre leiligheter enn kontraktsgjenstanden som gjaldt plassbygging av 96 leiligheter. Retten viste også i denne forbindelse til at disponeringen av parkeringskjelleren hadde vært et særskilt tema i prosjekteringsfasen og at totalentreprenørens etterfølgelse opptreden viste at entreprenøren hadde vært av samme oppfatning som byggherren, eventuelt hadde opptrådt illojalt ved ikke å gi uttrykk for uenigheten på et tidligere tidspunkt.

Lagmannsretten viste til NS 8407 pkt. 14.3 der det fremgår at «kontraktsgjenstanden skal passe for de formål som byggherren har med denne, og som totalentreprenøren var eller måtte være kjent med da kontrakten ble inngått». Det avgjørende var ifølge lagmannsretten hva totalentreprenøren «måtte vite» at byggherren ønsket levert og om totalentreprenøren eventuelt hadde tatt «uttrykkelig forbehold» etter NS 8507 pkt. 2.2 første setning. Det var ikke noe sted kommunisert at totalentreprenøren ikke hadde til hensikt å oppfylle de klare funksjonskravene til parkering og kjellerbod som byggherren hadde bestilt. Derfor kom lagmannsretten til at entreprenøren ikke kunne kreve tilleggsvederlag for merarbeidet med utvidelser og omdisponering av kjellerarealet. Byggherren fikk derfor dekket sine utgifter på kr 1 845 634 til å få andre til å bygge om parkeringskjelleren samt kr 300 000 i erstatning for manglende kjellerboder.

Et av tvistepunktene var uenighet om oppgjør for en endring knyttet til et ENVAC-anlegg (vakumbasert avfallssug).  Partene var enige om at det var inngått avtale om endring og at arbeidet skulle gjennomføres som regningsarbeid. Uenigheten knyttet seg til hvor mye byggherren skulle betale for arbeidet. Entreprenøren hadde ikke oppfylt kontraktens krav til løpende oversendelse av timelister, og byggherren anførte at vederlaget iht. NS 8407 pkt. 30.3.1 skulle begrenses til det byggherren «måtte forstå» at endringen ville koste. Byggherrens innsigelser førte ikke frem. Lagmannsretten la stor vekt på at det var byggherren som hadde prosjektert leveransen på detaljnivå og at byggherren derfor visste hvilket arbeid som skulle utføres. Det ble også tillagt en viss vekt at bestillingen kom sent i prosjektet og at entreprenøren hadde purret på byggherrens prosjektering av anlegget ved flere anledninger. Entreprenøren fikk derfor medhold i hele kravet om tilleggsvederlag på ca. kr 2,5 millioner ENVAC-anlegget.

En stor del av tvisten gjaldt byggherrens   ulike motkrav. En del av disse motkravene reiste spørsmål om mangler og reklamasjonsfrister, og avgjørelsene var i stor grad konkret begrunnet. Det største av disse motkravene knyttet seg til anført feil ved gulv. Byggherren hadde holdt tilbake kr 32 640 000 som følge av uakseptable nedbøyinger, knirk- og klikkelyder samt svikt i gulvet. Lagmannsretten fant at gulvene gjennomgående avvek fra det byggherren kunne forvente ut fra kontrakten, og at dette utgjør en mangel. De var dokumentert dårlig liming i sponplateskjøter og manglende skruing. Det var behov for å gjøre punktvise utbedringer, men det var ikke var nødvendig med fullstendig utskifting av samtlige gulv. Lagmannsretten fastsatte kostnaden til punktvis utbedring skjønnsmessig til kr 65 000 for hver av de 75 leilighetene som hadde feil ved gulvene. Samlet hadde byggherren rett til å holde tilbake kr 5 000 000 for denne motkravposten. Resultatet i dommen ble at byggherren ble dømt til å betale kr 29,8 MNOK av et samlet krav på ca. 44.3 MNOK. Ingen av partene ble tilkjent omkostninger.

Arkitekts erstatningsansvar for prosjekteringsfeil (LB-2019-79810)

Borgarting Lagmannsrett avsa 29. september 2020 dom i sak mellom et arkitektselskap og et entreprenørfirma. Sakens hovedspørsmål var om arkitektselskapet var erstatningsansvarlig for en rekke påståtte prosjekteringsfeil i arkitektens saksfremlegg og søknader til offentlige myndigheter. Feilene hadde medført at takinstallasjoner på et verneverdig bygg i Oslo hadde blitt oppført i strid med offentlige tillatelser.  Disse feilene hadde igjen påført entreprenøren kostnader i kontraktsforholdet med byggherren, da sistnevnte hadde krevd forholdet rettet ved ombygging av takinstallasjonene.

Avtalen mellom entreprenøren og arkitekten var basert på NS 8401. Byggeprosjektet gjaldt innvendig rehabilitering av Niels Treschows hus på Blindern – et bygg som er vernet av Byantikvaren. Entreprisen var lagt opp som en delvis samspillskontrakt der entreprenør og byggherre skulle samarbeide om planlegging av arbeidene, før en totalentreprisekontrakt deretter skulle inngås.

I den innledende planleggingsfasen kom entreprenøren med forslag til en rekke endringer av prosjektet. Blant endringene var at to aggregater skulle flyttes fra innvendige rom i øverste etasje, og opp på utvendig tak. På grunn av bygningens vernestatus var det nødvendig å innhente Byantikvarens uttalelse til dette. Arkitekten var ansvarlig for søknadsprosessen.

Ved en feil oppga arkitekten, i sitt saksframlegg for Byantikvaren i mars 2016, for lave høyder på aggregatene på taket. Entreprenøren hadde oversendt korrekte høydemål til arkitekten, men arkitekten hadde ikke hadde åpnet e-posten. Feilen førte til at Byantikvarens samtykke til endringen bygget på feil opplysninger.

Tillatelse fra PBE ble omsøkt i slutten av juni 2016. I perioden etter dette ble det gjort flere endringer i prosjekteringsmaterialet for takinstallasjonene. Endringene påvirket installasjonenes høyde, areal, utforming og plassering. Det ble også besluttet å gå bort fra en løsning med metallskjerm på taket, som opprinnelige hadde vært prosjektert.

Arkitekten utarbeidet i september 2016 et revidert saksfremlegg for Byantikvaren. I dette saksfremlegget ble imidlertid kun endringen av metallskjermen nevnt. De øvrige endringene av takinstallasjonene ble utelatt.

Arkitekten utarbeidet videre i oktober en endringssøknad til plan- og bygningsetaten (PBE). Også denne søknaden omfattet kun deler av endringene som var foretatt.

I november 2016 oppdaget byggherren at takinstallasjonene avvek fra løsningen som var godkjent av Byantikvaren og PBE. Byggherren ønsket ikke at forholdet skulle rettes ved å forsøke å få den nye løsningen godkjent av myndighetene. Entreprenøren bekostet derfor utbedring av takinstallasjonene, slik at disse ble mest mulig i samsvar med den godkjente løsningen. Entreprenøren krevde deretter kostandene ved utbedringen, nesten MNOK 2,7 dekket av arkitekten.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i grunnvilkåret for erstatningsansvar i NS 8401 at det må foreligge en prosjekteringsfeil. Prosjekteringsfeil foreligger når det foreligger et brudd på partenes avtale, og feilen skyldes at kravet til faglig forsvarlig handlemåte ikke er overholdt. Lagmannsretten viste til at i samsvar med tidligere rettspraksis så måtte forstås som en henvisning til det alminnelige ulovfestede profesjonsansvaret.

Lagmannsretten vurderte deretter på prinsipielt grunnlag hvilken rolle skadelidtes (entreprenørens) egne forhold, har for vurderingen av om det foreligger en prosjekteringsfeil. Retten tok her utgangspunkt i NS 8401 punkt 13.1 annet ledd og 13.3, men så også hen til hvordan spørsmålet var regulert i andre standardavtaler på entrepriserettens område. Etter rettens syn var «[d]et klare utgangspunkt […] at det ikke fritar rådgiveren for ansvar at den mangelfulle utførelsen burde ha vært oppdaget ved oppdragsgiverens kontroll.» Oppdragsgiverens forhold kan imidlertid være relevant for omfanget av erstatningen, dersom entreprenørens forhold må anses som medvirkning til skaden. Entreprenørens forhold kunne imidlertid unntaksvis også være relevant for selve ansvarsspørsmålet, dersom det forelå en «særlig begrunnelse» f.eks. et samtykke til hendelsen som foranlediget skaden.

Retten gikk deretter inn på de konkrete prosjekteringsfeilene. Først vurderte retten prosjekteringsfeilen som knyttet seg til de uriktige høydemålene i saksfremlegget til Byantikvaren i mars 2016. Retten fant det ikke tvilsomt at arkitekten hadde handlet uaktsomt da han hadde basert saksfremlegget for Byantikvaren på høydeangivelser for aggregatene funnet i en brosjyre, uten å kvalitetssikre disse opp mot høydene han hadde mottatt på e-post fra entreprenøren. Det var ikke grunnlag for å anse arkitekten som ansvarsfri som følge av entreprenørens kontroll av utførelsen.

Deretter vurderte retten arkitektens ansvar for den manglende myndighetsgodkjennelsen før byggestart. Det sentrale var her at en rekke av endringene av prosjekteringsmaterialet som hadde funnet sted juni-august 2016, ikke hadde blitt omtalt i arkitektens søknader/saksfremlegg for PBE og Byantikvaren. I dette saksfremlegget hadde arkitekten kun omtalt et fåtall av flere endringer som hadde funnet sted. Overfor Byantikvaren hadde arkitekten gått enda lenger og uttalt at de øvrige takinstallasjonene ville være uendret. Dette til tross for at arkitekten selv hadde utarbeidet de endelige arbeidstegningene, og således burde vært kjent med de bygningsmessige konsekvensene av endringene. Retten fant det lite tvilsomt at dette utgjorde erstatningsbetingende feil, og viste herunder til at det var arkitekten som var den direkte utførende aktøren for myndighetsgodkjennelser og hadde hatt førstehånds kjennskap til hva som var behandlet og godkjent tidligere. Arkitekten ble ikke hørt med at manglende kontroll fra entreprenørens side skulle lede til ansvarsfrihet for arkitektens feil.

På denne bakgrunn kom retten til at samtlige forhold utgjorde «prosjekteringsfeil» i henhold til NS 8401 pkt. 13.1.

Retten vurderte deretter om det forelå årsakssammenheng mellom prosjekteringsfeilen og entreprenørens kostnader ved å endre takbyggene. Retten bemerket at prosjekteringsfeilen utgjorde en «nødvendig betingelse» for at utbedringsarbeidene måtte igangsettes, at prosjekteringsfeilene var en så vidt vesentlig faktor i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvar til dem, og at endringsarbeidene var en påregnelig følge av prosjekteringsfeilene. Vilkåret om årsakssammenheng var da oppfylt.

Lagmannsretten vurderte deretter om arkitektens ansvar skulle settes ned fordi «deler av feilen kunne henføres til oppdragsgivers forhold», eller fordi oppdragsgiver ved «uaktsomhet [hadde] medvirket til det økonomiske tapet» jf. NS 8401 pkt. 13.3 annet ledd.

Lagmannsretten vurderte først om entreprenøren «ved uaktsomhet hadde medvirket til det økonomiske tapet», med andre ord – om entreprenørens tapsbegrensningsplikt var overholdt. Arkitekten hadde anført at entreprenøren skulle gjort større anstrengelser for å få byggherren med på å løse situasjonen ved å søke etterfølgende godkjenning fra myndighetene. Ombygging var, etter arkitektens oppfatning, et dyrere utbedringsalternativ, som var valgt for å ivareta entreprenørens kunderelasjon til byggherren. Lagmannsretten tok ikke endelig stilling til om entreprenøren kunne gjort mer for å få byggherren med på en løsning basert på etterfølgende godkjennelse. Ordlyden i NS 8401 13.1 annet ledd fastsatte etter retten syn et krav om årsakssammenheng mellom oppdragsgiverens unnlatelse og merskaden. En eventuell misligholdt tapsbegrensningsplikt skulle da kun tillegges betydning hvis oppdragsgiverens unnlatelse faktisk hadde påvirket det økonomiske tapet. Lagmannsretten anså det ikke som sannsynlig at den opprinnelige byggede løsningen ville ha blitt godkjent dersom den var blitt omsøkt. Det var da ikke grunnlag for å sette erstatningen ned på dette grunnlaget.

Lagmannsretten anså imidlertid, under noe tvil, at entreprenøren hadde medvirket til enkelte av prosjekteringsfeilene, nærmere bestemt feilene knyttet til at byggearbeidene ble startet uten godkjennelse av endringene i takkonstruksjonene. Retten bemerket at endringene var omfattende, og i stor grad initiert av entreprenøren selv etter at opprinnelig søknad var sendt PBE. Entreprenøren var videre kjent med hvilke endringer som var blitt omsøkt til Byantikvaren og PBE i etterkant. Retten la da til grunn at entreprenøren, da byggearbeidene startet, måtte ha vært bevisst at det ikke forelå godkjennelse for endringene av takinstallasjonene. Entreprenøren hadde da, etter rettens syn, i noen grad selv medvirket til feilen.

Arkitektens erstatningsansvar ble som en følge av dette satt ned med rundt kr 700 000. Entreprenøren fikk tilkjent MNOK 2 i erstatning. Dommen er pt. ikke rettskraftig.



[1] NS 8415 etablerer en varslingsplikt for hovedentreprenøren hvis hovedentreprenøren blir klar over at kontraktarbeidet ikke er i samsvar med kontrakten. Denne ble formodentlig ikke ansett anvendelig fordi avviket ikke innebar at det oppstod noe avvik i selve kontraktsarbeidet.