Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
gress

EØS-kompasset: Miljø og bærekraft i EØS-retten

Kluges nyhetsbrev om EØS-rett gis ut en gang i kvartalet, og inneholder siste nytt i statsstøtteretten, konkurranseretten og anskaffelsesretten i EU og EØS. Denne utgaven handler om bærekraft og miljø, et tema som blir mer og mer aktuelt både i Norge og i EU.
Arbeidsliv og offentlig sektor Konkurranse-, EØS- og statsstøtterett Offentlige anskaffelser

I Kluge står miljø og bærekraft i fokus. Dette gjelder ikke minst vår internkultur.Vi har opprettet en egen miljøgruppe dedikert til å gjøre Kluge mer miljøvennlig, og deltar i flere initiativer for å støtte bærekraftsarbeid. Nylig har Kluge vært støttespillere til årets TV-aksjon for å bekjempe plast i havet, inngått en tverrfaglig samarbeidsavtale med miljøstiftelsen Zero og deltatt i panelsamtaler om ombruk av byggevarer. Vi bistår også klienter med spørsmål knyttet til bærekraft, og Kluge ble i oktober tildelt en rammeavtale med Gassnova - et statsforetak som skal fremme teknologiutvikling og kompetansebygging innen fangst og lagring av CO2.

I EU står også miljø høyt på agendaen. EU har blant annet laget en ny vekstplan, European Green Deal, som tar sikte på å gjøre EUs økonomi bærekraftig. En rekke forskjellige tiltak er iverksatt for å nå dette målet, blant annet har EU-kommisjonen bedt om innspill på hvordan konkurranse- og statsstøttereglene kan bidra til denne omstillingen. Ta kontakt med Kluges team på konkurranse- EØS og statsstøtterett, hvis du ønsker å finne ut mer om hvordan din bedrift eller organisasjon kan gi innspill til denne høringen. Frist for innspill er 20. november 2020.

 

Bærekraft og miljø i EØS-retten
 

For å bekjempe klimaforandringene og sikre en grønn utvikling i Europa er det nødvendig med et samarbeid på tvers av de europeiske landene. EU har blant annet laget en ny vekstplan, European Green Deal, som tar sikte på å gjøre EUs økonomi bærekraftig. En rekke forskjellige tiltak er iverksatt for å nå dette målet, blant annet har EU-kommisjonen bedt om innspill på hvordan konkurranse- og statsstøttereglene kan bidra til denne omstillingen. Et annet tiltak av interesse er den såkalte taksonomi-forordningen, som er et nytt regelverk for klassifisering av bærekraftige investeringer. EU-Kommisjonen har omtalt taksonomiregelverket som “a tool to help investors, companies, issuers and project promoters navigate the transition to a low-carbon, resilient and resource-efficient economy.” Regelverket er et felles system for å definere grønne økonomiske aktiviteter, og innfører blant annet rapporteringsforpliktelser for finansforetak og store foretak. I EU vil reglene tre i kraft i løpet av 2022, og vil trolig tre i kraft i Norge kort tid etter.

Gjennom EØS-avtalen har store deler av EUs miljø- og klimapolitikk blitt innlemmet i norsk lovgivning, og Norge samarbeider tett med EU om en rekke klima- og miljøsaker. Vi ser at miljøhensynet griper inn i alle deler av EØS-avtalen, og får betydning for vår tolkning av reglene om de fire friheter, offentlige anskaffelser, konkurranse- og statsstøtteretten. Det er mulig vi ser en utvikling hvor hensynet til miljø og klima tillegges større betydning enn tidligere når det oppstår konflikt med andre regler. Det er heller ikke til å komme unna at politikere bruker EØS-regelverket som et verktøy for å gjennomføre sin miljøpolitikk.

Anskaffelsesregelverket er et annet godt eksempel på hvordan politikere i Norge og EU benytter regelverk som en inngangsport for å påvirke både oppdragsgivernes og leverandørenes adferd. Ved innlemming av de nye anskaffelsesdirektivene i 2014 introduserte lovgiver ny lov om offentlige anskaffelser § 5, som fastslår at oppdragsgiver har en plikt til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger gjennom sine offentlige anskaffelser. I 2017 innførte man i tillegg anskaffelsesforskriften § 7-9, som bekrefter at oppdragsgiver kan stille miljøkrav og kriterier der dette er relevant. Formålet er å bruke det offentliges innkjøpsmakt til å nå Norges klima- og miljømål.

Også i EU ser vi en tendens til at miljøhensyn tillegges stadig større vekt i anskaffelsesrettslig sammenheng. Et eksempel er EU-domstolens avgjørelse C-395/18 Tim SpA fra januar i år. Saken omhandlet blant annet direktivets artikkel 18(2), som fastslår en plikt for medlemsstatene til å fastsette regler som sørger for at økonomiske aktører i forbindelse med gjennomføringen av offentlige kontrakter følger gjeldende forpliktelser innenfor miljø-, sosial- og arbeidsmarkedslovgivning.  Domstolen legger til grunn at artikkelen er et grunnleggende prinsipp og en kjerneverdi (”a cardinal value”) i EU-retten. I dommen antyder domstolen blant annet at medlemsstatene kan fastsette en plikt for oppdragsgiver til å avvise leverandører som ikke følger gjeldende miljølovgivning, forutsatt at avvisningen i det konkrete tilfellet er forholdsmessig. Norge har foreløpig ikke valgt å innføre en slik avvisningsplikt. Hva som vil være de rettslige konsekvensene av avgjørelsen blir spennende å følge med på, men avgjørelsen viser klart at bærekraftshensynet har fått et sterkt fotfeste i anskaffelsesretten.

Statsstøttereglene oppstiller egne regler for når statsstøtte kan tildeles til miljøprosjekter. ESAs miljøretningslinjer og det alminnelige gruppeunntaket inneholder retningslinjer for hvordan det offentlige skal gå frem for å tildele statsstøtte til ulike miljøvennlige formål. Norge bruker statsstøtte aktivt til å fremme ulike miljøtiltak, for eksempel gjennom støtteordningen til nullutslippsbiler gjennom ulike skatte- og avgiftsfritak eller gjennom de mange støtteordningene til Enova, Forskningsrådet og Innovasjon Norge. ESA har nylig godkjent støtte til Northern Lights, et fullskala karbonfangstprosjekt, med et budsjett på inntil 27,6 milliarder kroner. Dette er den største enkelttildelingen av støtte som ESA noen gang har godkjent.

Konkurranserettens forbud mot konkurransebegrensende avtaler har derimot representert en utfordring for markedsaktører, som har ønsket å inngå såkalte «bærekraftsavtaler»: Avtaler hvor konkurrenter går sammen om å innføre klimatiltak på tvers av bransjen. Nederlandske konkurransemyndigheter har nylig publisert egne retningslinjer om lovligheten av slike avtaler.

Konkurranserett og bærekraft – Kan nye retningslinjer fra Nederland om bærekraftsavtaler være toneangivende på EU-nivå?

Samarbeid mellom konkurrenter må skje innenfor konkurranselovens rammer, og forutsetter at samarbeidet verken har et konkurransebegrensende formål eller virkning. Det kan likevel gjøres unntak for konkurransebegrensende samarbeid som fører til effektivitetsgevinster som veier opp for samarbeidets negative virkninger, og hvor forbrukerne sikres en rimelig del av disse fordelene. Unntaket er hjemlet i konkurranseloven §10 tredje ledd, som gjenspeiler EØS-avtalens artikkel 53(3) og TEUV-traktatens artikkel 101(1).

Konkurransetilsynet har gjort det klart at «det er bare samfunnsøkonomiske effektivitetsgevinster som har betydning» i en slik vurdering. Strengt tatt betyr dette at man bare kan se hen til effektivitetsgevinster i form av kostnadsbesparelser og/eller nye og bedre produkter. Bærekraft eller miljøgevinster har ikke noen åpenbar plass i dette regnestykket. Heller ikke fordeler som tilkommer andre enn brukerne av produktet eller tjenesten kan hensyntas. Hvorvidt det i større grad bør være adgang til å ta i betraktning slike hensyn er et høyaktuelt tema innenfor konkurranseretten i Europa, og ble nylig satt på spissen da det nederlandske konkurransetilsynet (ACM) i juli 2020, publiserte et utkast til retningslinjer om hvordan bærekraft skal hensyntas i konkurranseanalysen.

Bakgrunnen for innføringen av retningslinjene er den såkalte «Kip van Morgen»-saken. I denne saken forbød ACM et samarbeid om produksjon og distribusjon av kyllingkjøtt. Selv om samarbeidet ville ha ført til miljømessige fordeler og bedre velferd for dyr, førte det også til betydelig høyere priser på kyllingkjøtt. ACM mente derfor at forbrukerne ikke ville få en tilstrekkelig andel av de påståtte fordelene, og forbød samarbeidet. Avgjørelsen ble sterkt kritisert, og ACM startet i etterkant arbeidet med nye retningslinjer for hvordan selskaper kan inngå bærekraftsavtaler i tråd med konkurranseretten.

Formålet med de nye retningslinjene er å gi veiledning på hvordan unntaket for konkurransebegrensende samarbeid skal tillempes på bærekraftsavtaler. Med bærekraftsavtaler menes avtaler som begrenser de negative virkningene av økonomisk aktivitet på mennesker, dyr, miljø eller natur.

Utgangspunktet er at kun objektive bærekraftsmål, som kommer både forbrukerne og samfunnet til gode, kan tas i betraktning i konkurranseanalysen. Disse kjennetegnes ofte som «negative eksternaliteter», dvs. faktorer som ikke påvirker selskaper, men som utgjør samfunnskostnader. Dessuten må forbrukerne av produktet eller tjenesten få en rimelig andel av fordelen, som følger av konkurransebegrensningen. Men ACM skiller seg fra etablert praksis på EU/EØS nivå ved å anerkjenne at man – ved inngåelse a såkalte «miljøskadeavtaler» – også kan ta hensyn til faktiske fordeler for andre enn de direkte forbrukerne.

Miljøskadeavtaler er avtaler som forbedrer produksjonsprosesser som forårsaker skade på mennesker, miljø og natur. Et eksempel er hvis alle selskaper i en sektor avtaler å kun bruke karbonnøytral energi. Reduksjonen i klimagassutslippene vil gagne både kunder og samfunnet som helhet, og kan da veie opp for en antatt prisøkning som et resultat av økte produksjonskostnader.

Når det gjelder andre bærekraftsavtaler, holder ACM fast ved at det kun er de positive virkningene på brukerne som skal tas med i vurderingen. Dersom en bærekraftsavtale fører til kvalitetsforbedring i produksjonen, men også til en prisøkning, må kvalitetsforbedringene være såpass store at de veier opp for prisøkningen.

Uansett type avtale, må de involverte selskapene underbygge fordelene enten kvalitativt eller kvantitativt. Den mest hensiktsmessige begrunnelsen vil variere i hvert enkelt tilfelle, men det vil ikke være nødvendig å tallfeste effekten av en avtale dersom:

  • De involverte selskapene har en begrenset samlet markedsandel (30% eller mindre); og
  • Skaden på konkurransen er åpenbart mindre enn fordelene ved avtalen.

Hvis disse kriteriene er oppfylt, vil en kvalitativ begrunnelse av fordelene være tilstrekkelig. Ellers må det foretas en kvantitativ vurdering hvor både fordeler og ulemper identifiseres så nøyaktig som mulig. Dette er nok ikke enkelt, men ACM gir noen eksempler på hvordan «miljøpriser» kan brukes for å synliggjøre verdien av et tiltak, f.eks. gjennom utslippsreduksjon.

Diskusjonen omkring bærekraftsavtaler og hvordan disse skal behandles konkurranserettslig, pågår ikke bare i Nederland. EU-kommisjonen skal snart gjennomføre en oppdatering av deres veiledere for horisontale samarbeid, og det antas at disse også vil inneholde veiledning knyttet til vurderingen av bærekraftige virkninger. Her kan det tilføyes at Margarethe Vestager, EUs konkurranse kommisjonær, har gitt uttrykk for at konkurransepolicy må støtte det grønne skiftet og det pågår som nevnt en offentlig høring om hvordan konkurransereglene kan bidra til dette. Også andre nasjonale myndigheter har kommet med klare utsagn. Konkurransetilsynet i Hellas har publisert et notat om behandling av bærekraftsavtaler, og det britiske konkurransetilsynet har uttalt at de vil la seg inspirere av de nederlandske retningslinjene.

 


Siste nytt i statsstøtteretten, konkurranseretten og anskaffelsesretten

Nytt i Statsstøtteretten

  • ESA godkjenner støtte til fullskala karbonfangstprosjekt (093-20-COL). Prosjektet innebærer at det skal etableres et anlegg for karbonfangst ved sementfabrikken Norcem i Brevik og avfallsforbrenningsanlegget Fortum Varme i Oslo, og fanget CO2 skal fraktes derfra og lagres under havbunnen i Nordsjøen. Prosjektet er det første i sitt slag som ferdigstilles i Europa, og den største enkelttildelingen av statsstøtte ESA noen gang har godkjent. Støtten er godkjent i henhold til ESAs miljøretningslinjer, som inneholder spesifikke retningslinjer for støtte til CO2 fangst prosjekter. ESA har også godkjent forlengelse av finansieringen til testsenteret for karbonfangst og lagring (CCS) på Mongstad (098/20/COL) under samme miljøretningslinjer.

  • Kommisjonen anker Apple-saken inn for EU- domstolen. I 2016 kom EU-kommisjonen til at to skattevedtak fra irske myndigheter utgjorde ulovlig støtte til Apple-konsernet. Førsteinstansdomstolen opphevde i juli EU-kommisjonens vedtak (T‑778/16 and T‑892/16) fordi kommisjonen ikke hadde klart å vise at Apple hadde mottatt en selektiv fordel. EU-kommisjonen har anket dommen inn for EU-domstolen. Margrethe Vestager uttaler i denne sammenheng at «Making sure that all companies, big and small, pay their fair share of tax remains a top priority for the Commission.»

  • Støtte til konferansesenter i Ingolstadt var ikke egnet til å påvirke samhandelen (SA.48582). Saken gjaldt angivelig ulovlig støtte til et konferansesenter i Ingolstadt i Tyskland. EU-kommisjonen kom til at samhandelsvilkåret ikke var oppfylt. Det var tale om støtte til et lokalt tiltak, som ikke hadde mer enn en marginal effekt på grenseoverskridende investeringer. Kommisjonen la vekt på prosjektets størrelse, lokale nedslagsfelt, manglende internasjonal interesse og en marginal markedsandel på det internasjonale konferansemarkedet. Kommisjonen har tidligere kommet til at støtte til et konferansesenter i Hamburg og støtte til et konferansesenter i Katowice var egnet til å påvirke samhandelen.

  • IT tjenester til universiteter kan utgjøre en ikke-økonomisk aktivitet (SA.34402). Spørsmålet var om en offentlig eid IT-leverandør (HIS), som tilbød IT-tjenester til universiteter i Tyskland, var å anse som et foretak, dvs. om det utøvde økonomisk aktivitet. Når HIS tilbød IT-tjenester til tyske universiteter, var dette ikke å anse som en økonomisk aktivitet, fordi tjenestene var uløselig knyttet til den ikke-økonomiske utdanningsaktiviteten. Derimot, når HIS tilbød IT-tjenester til private og utenlandske universiteter mot vederlag, var dette å anse som en økonomisk aktivitet. EU-kommisjonen viser i sin vurdering til EU-domstolenes avgjørelser TenderNed og Compass Datenbank. EFTA-domstolen skal også snart ta stilling til foretaksbegrepet i den oppkommende saken E-9/19 Abelia and WTW AS v EFTA Surveillance Authority.

 

Nytt i konkurranseretten

  • Telenor anker bot på 1,2 milliarder kroner inn for EFTA-domstolen. ESA fattet den 29. juni 2020 vedtak om at Telenor skulle ilegges et overtredelsesgebyr på 1,2 milliarder kroner for å ha misbrukt sin dominerende stilling på grossistmarkedet i mobilsektoren i Norge. Den såkalte «marginskvisen» besto i at Telenor fastsatte høyere priser for grossisttilgang til selskapets mobile nettverk enn for egne kunder. Prisingen skal ha gjort det umulig for andre aktører som var avhengig av tilgang til Telenors nettverk å levere tjenester i Norge uten og samtidig pådra seg et tap. Telenor har anket ESA-vedtaket inn for EFTA-domstolen.

  • Borgarting lagmannsrett opprettholder Konkurransetilsynets vedtak i forlagssaken. Den 1. september 2020 avsa Borgarting lagmannsrett dom under dissens i den såkalte «forlagssaken». Flertallet i lagmannsretten var enige med Konkurransetilsynet om at Cappelen Damm og Gyldendal hadde deltatt i en ulovlig boikott av det Reitan-eide distribusjonsselskapet Interpress. Flertallet besluttet derfor å opprettholde Konkurransetilsynets bot til forlagskonsernene. Mindretallet på én dommer fant det derimot ikke tilstrekkelig bevist at samarbeidet hadde «til formål» å begrense konkurransen, og kom til at tilsynets vedtak måtte oppheves. 

  • Konkurransetilsynet tillater fusjon mellom Sport 1 og Gresvig. Den 22. september 2020 ble det klart at Konkurransetilsynet likevel ikke vil gripe inn mot fusjonen mellom Sport 1 og deler av konkursboet etter Gresvig. Til tross for flere negative merknader fra andre aktører i sportsbransjen, fant tilsynet etter en helhetsvurdering at foretakssammenslutningen «ikke i betydelig grad vil hindre effektiv konkurranse i sportsmarkedet». Tilsynet ser ut til å tillegge fraværet av fullgode alternativer til en fusjon særlig betydning i sin vurdering.

  • Konkurransetilsynet varsler bøter på 502 millioner kroner til bokforlag. Konkurransetilsynet varslet den 24. september 2020 ileggelse av overtredelsesgebyr på 502 millioner kroner til Cappelen Damm, Forlagshuset Vigmostad & Bjørke, Gyldendal og Aschehoug og Bokbasen. Etter Konkurransetilsynets foreløpige vurdering, har forlagene over en periode på 9 år samarbeidet ulovlig gjennom å dele konkurransesensitiv informasjon, deriblant om bokpriser og utgivelsestidspunkt. Informasjonsutvekslingen skal ha foregått via Bokbasen, som er en katalog over alle bokutgivelser i Norge. Både Cappelen Damm, Forlagshuset Vigmostad & Bjørke, Gyldendal og Aschehoug har eierandel og styrerepresentasjon i Bokbasen. Forlagene skal derfor ha «hatt innsikt i og innflytelse over» informasjonen som ble delt via databasen.

  • Ny nordisk rapport om konkurransespørsmål i digitale markeder. De nordiske konkurransetilsynene i Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige publiserte den 28. september 2020 en felles rapport om digitale markeder og potensielle endringer i EU konkurranserett. Digitalisering av markedet har gitt store fordeler til forbrukere så vel som til leverandører av varer og tjenester. Samtidig er det klart at det digitale markedet reiser nye konkurranserettslige utfordringer, og at det er nødvendig med et internasjonalt samarbeid for å håndtere det grenseoverskridende elementet av digitale plattformer. Formålet med rapporten er å gi et bidrag til debatten om de fordeler og ulemper digitale plattformer medfører, og diskusjonen om hvordan fremtidens konkurranseregelverk best kan utformes for å fremme konkurranse i digitale markeder.

  • Konkurransetilsynet vurderer å stanse Schibsteds oppkjøp av Nettbil. Den 30. september 2020 varslet Konkurransetilsynet at tilsynet vurderer å stanse foretakssammenslutningen mellom Schibsted og Nettbil. Begrunnelsen for varselet er at oppkjøpet vil kunne svekke det norske markedet for nettbasert formidling av bruktbiler, der Finn.no er den største aktøren. Finn.no er eid av Schibsted. Konkurransetilsynet frykter derfor at foretakssammenslutningen vil fjerne det økende konkurransepresset som Nettbil utøver på Finn.no, og å gi forbrukere et dårligere tilbud. Konkurransetilsynets frist for å fatte et endelig vedtak i saken er den 11. november 2020.

 

Nytt i anskaffelsesretten

  • EU-domstolen om samarbeidsavtaler (C‑429/19 Remondis). Saken gjaldt spørsmålet om en kontrakt om håndtering av avfall var unntatt anskaffelsesdirektivet etter artikkel 12(4), som gjelder offentlige samarbeidsavtaler. Samarbeidsavtalen innebar at et offentlig organ inngikk en avtale om håndtering av avfall med et annet offentlig organ mot vederlag. EU-domstolen la til grunn at unntaket i artikkel 12(4) forutsetter et reelt samarbeid mellom partene, herunder en felles strategi og innsats. At avtalen er inngått mellom to offentlige etater er ikke tilstrekkelig for å kunne unntas anskaffelsesregelverket i artikkel 12(4). Domstolen kom til at samarbeidsavtalen ikke var å anse som et offentlig samarbeid unntatt anskaffelsesdirektivet.

  • EU-domstolen om retten til self-cleaning (C‑472/19 Vert Marine SAS). Konsesjonskontraktsdirektivet fastsetter at enkelte leverandører, som er dømt for alvorlige lovbrudd listet opp i artikkel 38(4), skal avvises fra konkurransen med mindre de kan legge frem dokumentasjon for at de har gjennomført tiltak som viser at de har den nødvendige integriteten som kontraktspart (såkalt self-cleaning). Nasjonale regler som innebærer at leverandører ikke har mulighet for å gjennomføre self-cleaning, er i strid med konsesjonskontraktsdirektivet.

  • EU-domstolen gir veiledning om hvordan tilbud på 0,00 euro skal behandles (C-367/19 Tax-Fin-Lex). Saken gjaldt en konkurranse hvor oppdragsgiver mottok et tilbud på kr. 0,00. Spørsmålet var om kontraktsbegrepet i direktivets artikkel 2 nr. 1(5) kunne benyttes som hjemmel for avvisning av tilbudet. EU-domstolen svarte spørsmålet benektende, og uttalte at oppdragsgiver i en slik situasjon må følge prosedyrene i artikkel 69 for behandling av unormalt lave tilbud.

  • KOFA har rett til å be om rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen (E-8/19 Scanteam AS mot Norge). EFTA-domstolen har slått fast at KOFA har rett til å be om rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen – i alle fall i saker som gjelder ulovlige direkte anskaffelser. Saken gjaldt spørsmålet om UDs utenriksstasjoner må følge anskaffelsesregelverket ved sine anskaffelser. Domstolen la til grunn at UDs utenriksstasjoner må følge anskaffelsesregelverket dersom anskaffelsen har tilstrekkelig nær tilknytning til EØS, som når den kan ha en direkte virkning på hvordan det indre marked i EØS fungerer. KOFA la i sitt gebyrvedtak 21. oktober 2020 til grunn at EØS-avtalens anskaffelsesregler kom til anvendelse, og at det forelå en ulovlig direkte anskaffelse. EFTA-domstolen har også lagt til grunn at den «islandske KOFA» har rett til å be om rådgivende uttalelser (E-7/19). Saken gjaldt spørsmålet om en kontrakt om bearbeiding og lagring av visse råmaterialer utgjør en offentlig bygg- og anleggskontrakt. Domstolen besvarte spørsmålet benektende.

 

Stig Schjølset
Foto: Caroline Dokken Wendelborg/ZERO 

Fem(ten) minutter med eksperten

Vi har tatt en prat med fagsjef i Miljøstiftelsen Zero, Stig Schjølset, om det som rører seg nasjonalt og internasjonalt i arbeidet med klima og bærekraft.

Hei Stig! Har du det fint?

Hei! Ja, det har vært litt hektisk de siste ukene med forberedelser til Zero-konferansen som går av stabelen 10. til 12. november, men det står bra til!

Det er godt å høre. Apropos Zero-konferansen, la oss innlede praten med en kort introduksjon til Miljøstiftelsen Zero og arbeidet Zero gjør rettet mot klima og bærekraft.

Zero er en non-profit Miljøstiftelse som jobber nesten utelukkende med klimasaker. Zeros mål er å ha kunnskap om både markedet og tilgjengelige teknologiløsninger for og i størst mulig grad kunne påvirke næringslivsaktører og politiske aktører til å innføre klimavennlige tiltak som faktisk fungerer og som gir konkrete resultater.

Zero jobber altså med påvirkning i to henseender; både overfor næringslivsaktører og gjennom politisk påvirkning. Kan du si litt mer om hvordan Zero jobber for å få konkrete klimavennlige resultater?

Gjennom samarbeidsavtaler med næringslivsaktører har Zero skapt en mulighet for å påvirke og utfordre hvordan aktørene utformer sin klimastrategi. Zero prøver derfor å tiltrekke seg næringslivsaktører som har kommet langt i grønn omstilling, og som har gode, klimavennlige løsninger og teknologi som fungerer, slik at Zero kan lære av disse aktørene.

Samtidig inngår Zero også samarbeidsavtaler med aktører som fortsatt forurenser mye, og som sitter på store potensielle utslippskutt. Gjennom kunnskapsoverføring fra aktørene som har kommet lengst i grønn omstilling til aktørene som fortsatt har en vei å gå, oppnår Zero ofte gode, konkrete resultater innenfor et relativt kort tidsrom gjennom samarbeidet.

Zero er altså opptatt av å omfordele kunnskap slik at klimavennlige løsninger og teknologi blir tilgjengelig for flere aktører.

Ja, det er riktig. I tillegg driver Zero en informasjonsbasert plattform som legger til rette for at næringslivsaktører kan snakke sammen og diskutere gode løsninger innenfor avgrensede bransjesektorer. Dette er en god arena for å samle de mest ambisiøse aktørene som har mulighet til å dra feltet, og på den måten løfte bransjen ved å dele kunnskap om mer konkrete tilgjengelige løsninger.

Plattformen er med på å spre informasjon om alt fra tilgjengelige støtteordninger til for eksempel hvilke elektriske varebiler på markedet som er mest klimavennlige og funksjonelle. Målet er at informasjonsdelingen skal bidra til å akselerere den grønne omstillingen på tvers av bedriftene.

En god nyhet er at den grønne omstillingen for alvor ser ut til å ha gjort sitt inntog de siste årene. Kan du si noe om hvilke trender Zero ser? knyttet til den grønne omstillingen, og virkninger både nasjonalt og internasjonalt?

Det er en stor underliggende hovedtrend at flere i næringslivet blir mer opptatt av klima og bærekraft. Det er ikke lenger kun ungdommer som blir mer opptatt av klima. Det viser seg at også foreldregenerasjonen lar seg påvirke.

I år har det jo vist seg at alt som har noe grønt i seg og som børsnoteres, går som en rakett. Dersom man ser på børsintroduksjonene på Oslo børs i år, er det for det første en veldig stor andel grønne selskaper som er blitt introdusert. For det andre finnes grønne selskaper som har gjort det bra over tid. Dette gjelder selskaper som driver med hydrogen, fornybar energi, resirkulering av plast og syntetisk drivstoff. Fellesnevneren for begge typer selskaper, er at de er priset vanvittig høyt, men at ingen av de har tjent noe ennå.

Prissettingen og interessen for selskapene er et uttrykk for en forventning om at det er de selskapene som kan levere de grønne løsningene som er vinnerne i fremtiden. Selv om det muligens er en børsboble vi er vitne til nå, er det likevel betegnende for hva som forventes i markedet – å flytte penger og kapasitet for å finne grønne løsninger.

I tillegg vil jeg trekke frem at det er veldig spennende det som skjer i EU nå. Gjennom «European Green Deal» viser EU at deres satsning på klima, bærekraft og sirkulær økonomi gjennomsyrer absolutt alle initiativer. Dette til tross for interne motsetninger innad i EU, hvor man har land i Øst-Europa som fortsatt har en kullbasert økonomi og et kullbasert energisystem, i tillegg til land i Sør-Europa som har utfordrende økonomi.

Det er viktig, artig og imponerende at EU hever ambisjonsnivået i klimapolitikken, evner å løfte frem klimavennlighet og bærekraft og å skape god oppslutning om initiativene, selv med interne motsetninger.

Både den grønne omstillingen på børsen og EUs arbeid med bærekraft, klima og sirkulærøkonomi kan vel egentlig betegnes som gladsaker, men er det flere gladsaker du ønsker å trekke frem sånn helt på tampen?

Det er ikke bare nasjonalt og innad i EU det har skjedd positive endringer i riktig retning. Også i USA har klimautslippene fortsatt å falle. Æren for dette kan man ikke tilskrive politikken som er ført av den sittende presidenten, men heller det faktum at det er umulig å «make coal great again». Kull er mye dyrere enn sol og vind, og i et kapitalistisk samfunn velges løsningene som er best og billigst.

Samtidig er det klart at USA utretter aller mest som en konstruktiv samarbeidspartner på globalt nivå, i motsetning til hva som har vært tilfellet de siste fire årene. Politikken spiller alltid en rolle, og særlig viktig er politikken for hvor raskt den grønne omstillingen vil skje, så vi får håpe valget går riktig vei.

Ja, vi krysser fingrene for at USA, etter valget, igjen kan befeste sin posisjon som en nyttig samarbeidspartner også i klimaspørsmål. Takk for at du tok deg tid til å snakke med oss, og takk for det gode arbeidet dere gjør. Vi gleder oss til Zero-konferansen!

 


Av: Amie Eliassen, Henrik Nordling, Regine S. Antonsen, Hanna Håberg, Tonje Platou og Frederik Nordby