Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

KILE-ordningen under press?

Den siste tiden har KILE-ordningen (kvalitetsjusterte inntektsrammer ved ikke-levert energi) fått økt oppmerksomhet. Dette gjelder både fra nettselskaper som opplever at ordningen rammer urettferdig og ikke fungerer etter hensikten, og fra enkelte kundegrupper som mener at ordningen ikke gir effektive nok insentiver til nettselskapene. I denne kommentaren skal vi kort belyse den juridiske bakgrunnen for spørsmålene som er reist, og dele noen refleksjoner.
Fornybar energi og grønn vekst Energirett

Hva er KILE-ordningen?

KILE-ordningen er hjemlet i forskrift om kontroll av nettvirksomhet (kontrollforskriften) kapittel 9, og innebærer kort fortalt at ved avbrudd i nettet som berører sluttbrukere, vil det ansvarlige nettselskapet få en reduksjon i sin tillatte inntekt (inntektsramme) i form av en KILE-kostnad. Hensikten er å gi nettselskapene insentiver til å gjøre investeringer som reduserer risikoen for eller varigheten av avbrudd – eller sagt på en annen måte: Ordningen skal bidra til å gjøre det bedriftsøkonomisk lønnsomt for nettselskapene å gjøre investeringer som er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Kostnaden avhenger blant annet av om avbruddet er planlagt eller ikke, og hvilken kundegruppe de berørte sluttbrukerne tilhører.

Kritikken mot ordningen

Kritikken mot ordningen går særlig på at mange nettselskaper opplever å måtte ta ansvar for KILE-kostnader ved hendelser selskapet ikke har ansvar for eller med rimelighet kunne ha unngått. At den gjeldende ordningen har slike effekter, er også påpekt i rapporten «Fra brettet til det smarte nettet» som ble overlevert til RME fra en ekspertgruppe i februar i år. Her anbefales at RME ser nærmere på muligheten for bedre allokering av risiko for KILE-kostnader.

Det er særlig tre typetilfeller som trekkes frem fra aktørenes side. Det første er force majeure situasjoner, der avbrudd forårsakes av ytre hendelser som for eksempel ekstremvær. Flere slike saker har vært behandlet i myndighets- og i rettsapparatet, og resultatet er stort sett alltid at nettselskapet må ta KILE-kostnaden, selv om det neppe ville vært mulig – og i alle fall ikke samfunnsøkonomisk rasjonelt – å bygge nettet på en slik måte at avbruddet kunne vært unngått. Dermed oppstår spørsmål om hvordan dette resultatet harmonerer med det ønskede formålet med KILE-ordningen. Den rettslige forklaringen på at det blir slik, er at muligheten for å gi dispensasjon fra KILE-ansvaret praktiseres svært strengt. Kontrollforskriften § 18 2 gir hjemmel for dispensasjon «i særlige tilfeller», men dette gis i praksis bare dersom de økonomiske konsekvensene av KILE-kostnaden er så store at selskapets avkastning, sett over tid, vil bli urimelig lav. Hva som er årsaken til avbruddet tillegges sjelden eller aldri vekt.

Tilsvarende spørsmål oppstår i den andre kategorien typetilfeller, hvor årsaken til avbruddet ligger hos tredjepart eller skyldes beslutning hos systemansvarlig. Grunnen til at nettselskapet kan bli ansvarlig for KILE-kostnad i slike situasjoner er hovedregelen om ansvar i forskrift om leveringskvalitet kapittel 2A. Her sies nemlig at det nettselskapet som har sluttbrukere i eget nett som opplever avbrudd anses ansvarlig for KILE-kostnaden, med mindre en annen konsesjonær tar på seg ansvaret eller RME bestemmer noe annet. Dette skjer sjelden, og ofte blir det berørte nettselskapet sittende med regningen uansett årsak.

Det siste typetilfellet er situasjoner der et nettselskap, for eksempel ved utforutsette hendelser i eget nett, ber nettselskapet i nabokommunen om å bidra til å lette situasjonen med tiltak som midlertidig medfører et mer anstrengt nett i nabokommunen. Denne typen driftskoordinering er ønskelig og ofte samfunnsøkonomisk lønnsomt. Men dersom situasjonen likevel fører til et avbrudd, men dette kommer i nabokommunens nett, vil det i utgangspunktet være nabonettselskapet som bærer kostnaden, og ikke det nettselskapet som opprinnelig utløste hendelsene. Dermed oppstår spørsmål om dagens KILE-regler svekker insentivene til å bidra i denne typen driftskoordinering mellom nettselskapene.

En annen type kritikk kommer fra kundesiden, der oppdrettsnæringen især har ment at den økonomiske konsekvensen av avbrudd som rammer kunder i denne næringen er uforholdsmessig lav fordi denne næringen havner i kundegruppe «jordbruk», som har en lavere avbruddssats en kundegruppe «industri». Kritikken illustrerer utfordringen med standardiserte avbruddssatser, som i sin natur sjelden eller aldri vil reflektere de reelle avbruddskostnadene for de berørte kundene, og dermed heller ikke alltid være et godt uttrykk for de samfunnsøkonomiske kostandene ved avbrudd. Individuelle satser har på den annen side andre utfordringer, særlig av praktisk art. Det kan likevel lett argumenteres for at reglene bør tilstrebe størst mulig grad av samsvar mellom standardsats og faktiske avbruddskostnader.

God grunn for gjennomgang av regelverket – og vurder muligheten for avtaleregulering!

Det synes derfor som om det kan være god grunn til å gjøre en gjennomgang av det eksisterende KILE-regelverket og vurdere om reglene og praktiseringen bør justeres. Særlig synes det å være grunn til å vurdere om årsaken til avbruddet bør tillegges større vekt ved vurderingen av hvem som skal anses som ansvarlig konsesjonær.

I mellomtiden er det verdt å peke på at regelverket åpner for at det kan inngås individuelle avtaler både med sluttbrukere om individuell avbruddssats, jf. kontrollforskriften § 9-3, og med andre konsesjonærer om prinsipper for fordeling av KILE-kostnader. Det siste kan for eksempel gjøres gjennom tilknytnings-avalen. Hvor lett dette er i praksis, er et annet spørsmål. KILE-kostnadene for en enkelt hendelse kan imidlertid bli betydelige, så å få på plass en generell avtaleregulering før det smeller er nok verdt et forsøk.