Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon
finans ill

COVID-19: Statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter og gjenopprettelse av Statens obligasjonsfond

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å redusere de økonomiske konsekvensene av smitteverntiltakene mot koronautbruddet. Blant disse tiltakene er opprettelsen av en midlertidig statlig garantiordning for lån til små og mellomstore bedrifter og gjenopprettelsen av Statens obligasjonsfond. Garantiordningen er senere utvidet til også å omfatte større bedrifter. Tiltakene må sees i sammenheng med etableringen av kortsiktige rentefri skattekreditter gjennom omfattende utsettelser av skattebetalinger, og har som formål å sikre levedyktige, norske bedrifters likviditet gjennom krisen.
Industri, handel og finans Bank/finansiering Koronavirus

Den nye garantiordningen trådte i kraft 27. mars 2020 og har en totalramme på NOK 50 milliarder. Den reduserer risikoen for kvalifiserte långivere som gir lån til utsatte bedrifter, og legger til rette for at like bedrifter kan oppnå lånevilkår som tilsvarer lån under en normalsituasjon.

Garantiordningen utgjør statsstøtte, og er derfor utformet på bakgrunn av EU-kommisjonens midlertidig rammeverk for økonomiske krisetiltak i den pågående situasjonen. De overordnede prinsipper for garantiordningen fremkommer av loven, mens utfyllende regler er gitt ved forskrift. Garantiordningen ble hastebehandlet og godkjent av ESA 26. mars.

For større selskaper har obligasjonsmarkedet blitt en viktig finansieringskilde, og virusutbruddet har medført lav likviditet og høye risikopåslag. Statens obligasjonsfond ble gjenopprettet i mars 2020 med en kapital på NOK 50 milliarder for å bedre tilgangen til finansiering for norske selskaper i dette markedet. Forvaltningen er lagt til Folketrygdfondet. Obligasjonsfondet ble opprettet i forbindelse med finanskrisen i 2009. Fondet kan investere i obligasjonslån både i første- og annenhåndsmarkedet. Obligasjonsfondet er opprettet ved lov. De nærmere rammer for Folketrygdfondets mandat er fastsatt i forskrift. I det følgende gjennomgås hovedtrekkene og vilkårene i garantiordningen og grunnlaget for gjenopprettelsen av Statens obligasjonsfond.

Vi viser også til Finans Norge, som oppdateres løpende og gir svar på en rekke spørsmål knyttet til lånegarantiordningen.

Statlig garantiordning

 

Bedrifter som kan motta garanterte lån

Garantiordningen gjelder lån til små og mellomstore bedrifter med virksomhet i Norge som på grunn av koronautbruddet står overfor en akutt likviditetsmangel, men som forventes å være lønnsomme under normale markedsforhold. Ordningen er nå utvidet til også å omfatte større bedrifter.

  •  Små og mellomstore bedrifter
    Små og mellomstore bedrifter omfatter virksomheter som på konsolidert nivå sysselsetter færre enn 250 personer, og som har en årlig omsetning som ikke overstiger EUR 50 millioner eller en årlig samlet balanse som ikke overstiger EUR 43 millioner. Ved beregningen legges gjennomsnittlig vekslingskurs kronekurs for 2019 mot euro til grunn (NOK 9,8511 per euro). Definisjonen sammenfaller med SMB-definisjonen i EU, som fremgår av vedlegg 1 til forskriften, og vil omfatte de aller fleste bedrifter i Norge, men departementet vil ha mulighet til å fastsette en større krets av virksomheter ved behov.

    Selv om svært mange bedrifter faller inn under ordningen, er det forventet at finansforetakene først og fremst vil gi lån under garantiordningen til sine eksisterende lånekunder.

  • Større bedrifter
    Fra 2. april 2020 ble ordningen utvidet til også å omfatte større bedrifter, altså bedrifter som faller utenfor definisjonen av små og mellomstore bedrifter
  • Virksomhet i Norge
    Kun bedrifter som er har rett eller plikt til registrering i Foretaksregisteret, er omfattet av ordningen.

  • Akutt likviditetsmangel som følge av koronautbruddet
    Det er ikke alene tilstrekkelig at bedriften har en akutt likviditetsmangel. Långiver må i tillegg vurdere det som sannsynlig at (i) bedriften ellers ikke hadde hatt tilgang til lån (fra finansforetak) til dekning av utgifter og investeringer som er nødvendige for å sikre drift i lånets løpetid, og (ii) hovedårsaken til likviditetsmangelen er direkte eller indirekte virkninger av Covid-19-utbruddet.

    Dette er et vilkår som må vurderes konkret av långiver i det enkelte tilfelle siden det vil være store forskjeller mellom næringene og bedriftene som er rammet, og långiver skal kunne utøve skjønn i den grad statsstøttereglene gir rom for det, og det vil etter proposisjonen være mulig å anvende "differensierte kriterier for prioritering mellom ulike næringer eller låntakergrupper i samsvar med statsstøttereglenes vilkår om likebehandling".
  • Lønnsomme under normale markedsforhold
    Garanterte lån skal bare gis til levedyktige bedrifter. Det er vanskelig å lage klare regler for oppfyllelse av dette vilkåret. Derfor er det opp til långiver å vurdere om det kan forventes at bedriften vil være lønnsom under mer normale markedsforhold etter krisen. Långiver må ta hensyn til all relevant tilgjengelig informasjon, og herunder se hen til utsiktene for den aktuelle næringen, om bedriften tidligere og over noe tid har hatt positivt driftsresultat, og om det generelt kan sannsynliggjøres at bedriften ville vært lønnsom hvis krisen ikke hadde inntruffet. Dersom bedriften opplevde økonomiske vanskeligheter eller fikk avslag på lånesøknad den siste tiden før utbruddet, antas det at långiver normalt ikke vil anse vilkåret som oppfylt.

    Det ligger en absolutt begrensning (med grunnlag i statsstøttereglene) dersom bedriften var i økonomiske vanskeligheter per 31. desember 2019. Forskriften presiserer at dette gjelder bedrifter der minst én av følgende hendelser har inntruffet:

    a. for foretak med begrenset ansvar (særlig aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper) der mer enn halve aksjekapitalen eller tilsvarende er tapt på grunn av akkumulerte tap,
    b. for foretak der minst én deltaker har ubegrenset ansvar for foretaksgjelden (for eksempel ansvarlige selskaper og enkeltpersonforetak), der mer enn halvparten av den bokførte kapitalen er tapt som følge av akkumulerte tap,
    c. foretaket er konkurs eller oppfyller vilkårene for å bli begjært konkurs, eller
    d. foretaket har mottatt krisestøtte og ikke ennå tilbakebetalt lånet eller innfridd garantien, eller foretaket har mottatt omstruktureringsstøtte og er fremdeles underlagt en omstruktureringsplan, i begge tilfeller under regelverket for statsstøtte.

    Utelukkelseskriteriene i a. og b. gjelder kun bedrifter som har eksistert i minst tre år.

For større bedrifter vil den aktuelle bedrift bli ansett for å være i økonomiske vanskeligheter (og dermed ikke kunne oppta lån under garantiordningen) dersom foretaket i begge de to forutgående årene har hatt en bokført gjeld som utgjør 7,5 ganger eller mer enn den bokførte egenkapitalen og en EBITDA-rentedekningsgrad som er lavere enn 1.

Lån som kvalifiserer for garanti

Garantiordningen vil kun gjelde for nye lån som er innvilget fra lovens ikrafttredelse (27. mars 2020) og frem til 1. juni 2020 av finansforetak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i Norge.

  • Kun nye lån frem til 1. juni 2020
    Departementet kan i forskrift forlenge perioden frem til 31. desember 2020 i samsvar med statsstøttereglene (og eventuelt enda lenger dersom det er mulig og nødvendig).

  • Krav til långiver
    Långiver kan kun være finansforetak med tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i Norge. Dette omfatter også finansforetak som er hjemmehørende i andre EØS-land. Departementet opplyser i proposisjonen til Stortinget at filialer av utenlandske finansforetak ved utgangen av 2018 utgjorde en samlet markedsandel i det norske bedriftsmarkedet på om lag 37 prosent. Begrensningen betyr imidlertid at utenlandske lånefond uten tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet (fordi de ikke har behov for det i hjemlandet) med lån til norske bedrifter, ikke vil være omfattet av ordningen.

  • Lånetyper
    Lån i form av sikrede og usikrede nedbetalingslån og kassekreditter kan kvalifisere for garanti under ordningen. Nedbetalingslån kan gis med avdragsfrihet i opptil 12 måneder.

  • Maksimal belåning
    Lån som skal være omfattet av garantiordningen, kan ikke overstige absolutte grenser på NOK 50 millioner for små og mellomstore bedrifter eller NOK 150 millioner for større bedrifter (i samlede lån) og kan heller ikke utgjøre mer enn det høyeste av (på konsolidert nivå):
    - to ganger bedriftens lønnskostnader i 2019 (ev 2018 dersom godkjent regnskap for 2019 ennå ikke foreligger), inkludert sosiale avgifter (arbeidsgiveravgift, innbetaling i pensjonsordning og liknende for de ansatte) og kostnader til innleid personell (lønnskostnader og sosiale avgifter), eller
    - 25 prosent av bedriftens omsetning i 2019.

  • I særlig begrunnede tilfeller, og basert på en plan (utarbeidet av låntaker) som tallfester bedriftens likviditetsbehov knyttet til både drift og investeringer, kan det gis større lån dersom det er nødvendig for å dekke bedriftens likviditetsbehov de neste 18 måneder (12 måneder for større bedrifter). Samlede lån kan uansett ikke være høyere enn det laveste av behovet etter likviditetsplanen og NOK 50 millioner (150 millioner for større bedrifter).

    Hvis bedriften er etablert 1. januar 2019 eller senere og lønnskostnader skal benyttes som beregningsgrunnlag, skal lånet ikke utgjøre mer enn bedriftens anslåtte lønnskostnader for de to første driftsårene.

    Bedrifter som tidligere har blitt tildelt statsstøtte under andre støtteordninger eller enkelttildelinger (for eksempel under kompensasjonsordningen), skal opplyse dette til långiver, som skal ta hensyn til dette i sin vurdering av nye lån og størrelsen av disse under garantiordningen.
  • Lån fra flere finansforetak til samme bedrift
    Forskriften (§ 13) krever at bedriften som søker lån, skal gi informasjon om eventuelle andre lån under garantiordningen fra andre långivere. Ordlyden i forskriften er noe uklar, men vi antar at den betyr at den maksimal belåning skal beregnes samlet ut fra alle lån under garantiordningen, ikke bare hos den enkelte långiver.
  • Løpetid på inntil 3 år
    Lån som skal dekkes av garantiordningen, kan ikke ha løpetid over 3 år. Det er også normalt at driftskreditter og liknende har kortere løpetid, og långiver kan utvide løpetiden innenfor treårsrammen. Dersom det blir behov for å øke den maksimale løpetiden ut over tre år, kan dette gjøres i forskrift.
  • Bruk av nye lån
    Formålet med ordningen er å styrke tilgangen til bankfinansiering i en periode med sviktende inntjening, og forskriften begrenser derfor låneformål til dekning av driftsutgifter eller finansiering av investeringer. Driftsutgifter omfatter alle løpende utgifter, også til betjening av eksisterende gjeld. For lån til finansiering av investeringer må bedriften dokumentere overfor långiver at investeringene er nødvendige for å sikre videre drift i lånets løpetid.

    Nye lån under garantiordningen kan heller ikke brukes til førtidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld til samme långiver. Lån under ordningen skal heller ikke på annen måte føre til at långivers eksisterende kredittrisiko overføres til staten. Låntaker skal også avgi en erklæring til långiver om at lån under ordningen ikke skal brukes til førtidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld hos andre finansforetak (andre typer långivere omfattes altså ikke, men långiver vil kunne legge ned et mer omfattende forbud). Tilsvarende skal en låntaker som anmoder et finansforetak om førtidig innfrielse eller nedregulering, avgi erklæring om at dette ikke skal finansieres ved nytt låneopptak under garantiordningen.
  • Markedsvilkår
    En forutsetning for garantiordningen er at den økonomiske fordelen skal komme låntakerbedriftene til gode. Dermed skal garanterte lån i størst mulig grad ha vilkår som for tilsvarende lån til tilsvarende låntaker i en normal markedssituasjon. Dette betyr i mange tilfeller en redusert rente, men garantifordelen kan også bestå i andre fordelaktige vilkår, som for eksempel redusert garantivederlag, høyere lånebeløp eller begrenset krav om pant eller långiver kan akseptere en økt risikoeksponering. For å legge til rette for rask og effektiv formidling av likviditet til bedriftene, styres garantiordningen av långiver, som forventes å legge til grunn sin ordinære kredittpraksis ved sine vurderinger. Långiver må imidlertid kunne dokumentere at den i størst mulig grad har overveltet den økonomiske fordelen forbundet med statsgarantien til låntakerbedriftene.

    Forskriften setter i § 14 nærmere krav til långivers tallfesting av verdien av den statlige garantien for långiver og verdien for låntaker i form av mer fordelaktige lånevilkår. Dersom fordelen ikke fullt ut overføres låntaker, har dette konsekvenser i høyere garantiavgift for långiver.
  • Utbytteforbud?
    Selv om det ikke ble nedfelt noe utbytteforbud i loven (det ble fremmet forslag fra SV, MDG og Rødt til dette i stortingsbehandlingen), noterer departementet i proposisjonen til Stortinget at "det å stå overfor akutt likviditetsmangel i liten grad kan være forenlig med utbyttebetalinger og annen utdeling av bedriftens midler, og antar at bedrifter som nyter godt av lån under garantiordningen, nøye vil vurdere hvordan eventuelt overskudd bør disponeres inntil garanterte lån er innfridd". Vi vil anta at norske banker vil vurdere begrensninger i utbyttemuligheten hos den enkelte låntaker i lånevilkårene.

Garantirammen

Den statlige garantien vil delvis dekke långivernes tap og vil være begrenset totalt til NOK 50 milliarder. Fordelingen mellom finansforetakene beregnes etter markedsandeler.

  • 90 % dekning
    Statsgarantien skal dekke långivernes potensielle tap med 90 %, og fordelingen skal være forholdsmessig (pro rata) for de til enhver tid utestående beløp. Dette er den maksimale andelen staten kan garantere etter EUs midlertidige rammeverk. Det betyr at totale utlån under ordningen vil kunne utgjøre over NOK 55 milliarder for finansnæringen. Selve rammen er fastsatt i forskriften i samsvar med bevilgningsvedtak fra Stortinget, og kan økes gjennom senere vedtak.

  • Fordelingen
    Garantirammen fordeles etter finansforetakenes markedsandeler av lån til bedrifter i Norge unntatt små og mellomstore bedrifter innen næringseiendom (som utgjør ca 45 % av bedriftsmarkedet iht departementet). De enkelte finansforetakenes andeler er fastsatt i vedlegg 2 til forskriften. Potensielle långivere med høy andel utlån i næringseiendom har fått en mindre andel av garantirammen med tilhørende mindre tilgang til garanterte lån for bedrifter innen dette segmentet. Det er likevel ikke noe til hinder for at bedrifter innen næringseiendom kan få lån under garantiordningen.

    Frem til 22. april 2020 kan finansforetakene låne ut inntil 70 % av sin andel av garantirammen. Det legges opp til en refordeling av finansforetakenes andeler basert på innrapporterte utlån per denne datoen. I perioden fra 22. april frem til departementet har fastsatt nye andeler, kan det ikke innvilges lån under ordningen.
  • Vederlag og vilkår for garantien
    Låntaker skal betale långiver en standardisert garantiprovisjon for lån under garantiordningen. Satsene er satt i samsvar med statsstøttereglene og EU-kommisjonens midlertidige rammeverk for støtte. For lån med løpetid inntil 1 år er provisjonen på 0,5 % av det garanterte lånebeløpet. For lån med løpetid på mer enn ett år (og lån med kortere løpetid, men med opsjon for forlengelse inntil 3 år) er garantiprovisjonen 0,5 %. Garantiavgiften långiver betaler til staten, utgjør 0,1 % av det garanterte beløpet, men dersom garantiavgiften øker som følge av at långiver ikke fullt ut har overført fordelen av statsgarantien til låntaker, skal låntaker motta halvparten denne økningen.

  • Bankenes utlånspraksis
    Som det fremkommer ovenfor, ligger administrasjonen og vurderingene hos de finansforetakene som skal låne ut under ordningen. Det vil i utgangspunktet ikke bli noen prøving av de vurderinger som er gjort, før det kreves dekning under garantien. GIEK er imidlertid gitt ansvar for både utbetalinger og mottak av innrapporteringer fra finansforetakene, og dokumentasjon som skal dokumentere etterlevelse av lov og forskrift, skal oppbevares av finansforetakene i ti år. Forskriften inneholder mer detaljerte regler om blant annet administrasjon av ordningen, inndrivelse, rapportering og kontroll.

    Det var opprinnelig noe usikkerhet for långiverne om dekning under garantiordningen ettersom en prøving av vilkårene først kommer ved utbetaling under ordningen. For långiverne vil loven kunne fremstå som usikker med tanke på dekning under garantiordningen ettersom prøving av vilkårene først kommer ved utbetaling fra staten, og det vil være uheldig om formålet med garantiordningen ikke oppnås fullt ut som følge av dette. Loven må imidlertid forstås slik at det skjønnsmessige handlingsrommet er betydelig, og forskriften gir nå et mer håndfast regelverk knyttet til lånekriteriene. Blant annet slår forskriften fast at dersom et finansforetak først har innvilget et lån under garantiordningen, så anses vilkåret om at bedriften forventes å være lønnsom under normale betingelser, å være oppfylt. Dermed bør den enkelte långiver kunne sove rimelig trygt dersom den for øvrig er påpasselig med å dokumentere at utlånsporteføljen ligger innenfor absolutte begrensninger i lov og forskrift og at den har lagt til grunn en forsvarlig modell for kredittvurdering og vilkår i henhold til praksis i en normalsituasjon. Med et høyt antall låntakere, bør det også aksepteres at långiver, for å tilrettelegge for tilstrekkelig effektivitet, legger til grunn standardiserte parametere for sine vurderinger av låntakerne.

Gjenoppretting av statens obligasjonsfond

Større bedrifter og andre bedrifter som tradisjonelt finansierer seg gjennom obligasjonsutstedelser, har behov for et velfungerende og effektivt obligasjonsmarked. Dette markedet er under den pågående krisen lite likvid, og utstedere ser betydelig økte rentepåslag. Det er med dette bakteppet det er besluttet å gjenopprette Statens obligasjonsfond, som ble opprettet i kjølvannet av finanskrisen i 2009. Fondet blir nå permanent som et beredskapselement for fremtidige kriser, og det vil dermed i perioder ikke være midler i fondet.

  • Obligasjonsfondet skal bidra til økt likviditet og kapital til kredittobligasjonsmarkedet gjennom plasseringer i rentebærende instrumenter til utstedere hjemmehørende i Norge
    Fondsmidlene kan investeres både i første- og annenhåndsmarkedet, men kun hvor utsteder er hjemmehørende i Norge og hvor obligasjonene er denominert i NOK, EUR, GBP, SEK, DKK eller USD (og skal valutasikres dersom de ikke er denominert i NOK). Med hjemmehørende i Norge menes at utsteder har hovedkontor i Norge eller på kontinentalsokkelen og vil dermed utelukke investeringer i obligasjoner fra en rekke utstedere i det norske obligasjonsmarkedet.

    I tillegg til obligasjoner kan fondet investere i kontantinnskudd (i den grad det er nødvendig for effektiv drift) og derivater og valutainstrumenter som henger naturlig sammen med obligasjoner.

    Fondet ekskluderer ingen bransjer, og utsteder kan være både banker (0-50 %) og ikke-finansielle selskaper (50-100 %) i Norge. Videre vil fondet omfatte kjøp av både investment grade (moderat risiko) og high yield (høyere risiko), men forskriften legger nærmere føringer på minimum kredittratingen hos den enkelte utsteder. Investeringer skal også stimulere øvrige investorer i obligasjonsmarkedet, og dermed vil fondets investeringer skje sammen med andre investorer og på samme vilkår.
  • Obligasjonsfondet kan ikke selv ha rettigheter/plikter overfor private eller offentlige myndigheter, og kan ikke saksøke eller saksøkes
    Statens obligasjonsfond er ikke et fond i rettslig forstand, men et statlig kapitalinnskudd i Folketrygdfondet. Folketrygdfondet vil etter dette ha to separate forvaltningsmandater, ett for Statens pensjonsfond Norge og ett for Statens obligasjonsfond. Den finansielle risikoen knyttet til verdipapirene bæres av staten.

  • Forvaltningen ligger hos Finansdepartementet
    Folketrygdfondet skal i eget navn plassere midlene i obligasjonsfondet videre i markedet i henhold til de nærmere regler forskriften, som i stor grad er basert på rammeverket for obligasjosnfondet etablert i 2009, men hensyntatt den spesielle situasjon landet nå står overfor.

  • Fondets kapital fastsettes av Stortinget, som har vedtatt en startkapital på NOK 50 milliarder

 

Interessert i flere artikler relatert til koronaviruset? Se denne siden for mer informasjon