Gå til Hovedinnhold Gå til Navigasjon

Utvalgte entrepriserettslige avgjørelser i februar 2021

Det avsies jevnlig dommer i norske domstoler om entrepriserettslige tvister. Enkelte saker er prinsipielle og får stor oppmerksomhet. Andre avgjør mer konkrete spørsmål, som likevel kan være av stor betydning for aktørene i bransjen som daglig møter tilsvarende problemstillinger. Vi mener derfor det er nyttig å holde seg oppdatert på utviklingen i rettspraksis, ikke bare for advokater og jurister, men også for aktørene som driver i bygg- og anleggsbransjen i det daglige.
Eiendom og entreprise Entrepriserett Fast eiendom

Denne utgaven dekker utvalgte entrepriserettslige avgjørelser som er publisert i februar 2021. I denne perioden har vi fått tre avgjørelser fra lagmannsrettene. Den første – fra Hålogaland – gir nyttige avklaringer knyttet til reglene om byggherres innsigelser til sluttoppgjøret etter NS 8407 pkt. 39.2. Vi har også tatt med en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett som hvor avtalte varslingsfrister ble ansett tilsidesatt på grunn av partenes utsagn og opptreden. Den tredje avgjørelsen gjelder et vederlagskrav i en underentreprisekontrakt, og illustrerer blant annet viktigheten av god informasjonsflyt og lojalitet i kontraktsforholdet.

Byggherres innsigelser til sluttoppgjøret etter NS 8407 (LH-2020-157041)

Den 22. desember 2020 avsa Hålogaland lagmannsrett dom i en tvist om sluttoppgjør mellom Kåfjord kommune Sentraladministrasjon («Kommunen») og Skanska Husfabrikken AS («Skanska») (dommen ble publisert i februar 2021). Saken gjaldt en totalentreprisekontrakt basert på NS 8407 om prosjektering og oppføring av nytt helse- og omsorgssenter i Kåfjord.

I byggefasen i prosjektet oppstod det utfordringer med oppkomme og tilsig av vann samt bløte masser på byggetomten, og det ble senere avdekket en lekkasje fra en kommunal vannledning. Skanska sendte flere endringskrav som følge av dette, og de fleste av disse ble i sin helhet avslått av Kommunen.

Etter overtakelse sendte Skanska den 4. februar 2019 sluttoppstilling uten sluttfaktura. I e-post dagen etter, 5. februar 2019, svarte Kommunen følgende på sluttoppstillingen:


«Hei, tenker at det er fornuftig å ta et møte for gjennomgang av oppstillingen. Fredag kl 0900, Skypemøte? Bare sånn til orientering så har vi ikke endret holdning til endringsmeldinger som er avvist»

Skanska oversendte en identisk sluttoppstilling med sluttfaktura den 8. februar 2019. Kommunen fremsatte ingen nye innsigelser til denne oversendelsen.

Skanska gjorde deretter gjeldende at Kommunens innsigelser til de seks endringskravene var tapt fordi Kommunen ikke hadde fremsatt innsigelsene til sluttoppstillingen på riktig måte og innen fristen i NS 8407 pkt. 39.2 (2). Kommunen fastholdt at innsigelsene var i behold. Domstolsbehandlingen av saken ble delt, og denne dommen gjelder kun spørsmålet om hvorvidt Kommunen hadde tapt sine innsigelser til sluttoppgjøret etter reglene i NS 8407 pkt. 39.2.

Det første spørsmålet retten måtte ta stilling til var om fristen for kommunens innsigelser begynte å løpe ved oversendelsen av sluttoppstilling uten sluttfaktura 4. februar 2019, eller ved oversendelse av sluttoppstilling med sluttfaktura 8. februar. Dette hadde betydning fordi kommunen kun hadde fremsatt innsigelser mot den første oversendelsen. NS 8407 krever at tidligere fremsatte innsigelser gjentas i sluttoppgjøret. Hvis den siste datoen ble lagt til grunn for fristen, ville Kommunens innsigelser derfor vært tapt.

Etter ordlyden i NS 8407 pkt. 39.2 (1) og (2) regnes fristen fra mottak av sluttoppstilling med sluttfaktura, som tilsa at fristen ikke begynte å løpe før 8. februar 2019. På grunnlag av juridisk teori og reelle hensyn kom lagmannsretten likevel til at fristen i det konkrete tilfellet begynte å løpe ved mottak av sluttoppstilling uten sluttfaktura den 4. februar 2019. Dette ble særlig begrunnet med at de to oversendte sluttoppstilingene var identiske og at det ikke hadde vært noen substansiell dialog som tilsa at Kommunen hadde endret holdning i disse dagene. Retten la derfor til grunn at Kommunen hadde innrettet seg i tro om at den oversendte sluttoppstillingen uten vedlagt sluttfaktura hadde sluttoppgjørsvirkninger.

Det neste spørsmålet var om Kommunens e-post av 5. februar 2019 oppfylte kravet til «innsigelser» etter NS 8407 pkt. 39.2 (2).

Retten tok utgangspunkt i høyesterettsavgjørelsen HR-2020-228-A der det fremgår at en «innsigelse» er en ‘tilkjennegivelse av uenighet’ som ikke krever nærmere begrunnelse, men som ‘må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttstillingen som bestrides på en slik måte at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas’. Høyesterettsdommen gjaldt en NS 8415-kontrakt, men lagmannsretten la til grunn at det samme måtte gjelde etter NS 8407. 

Lagmannsretten konkluderte med at e-posten av 5. februar 2019 oppfylte de innholdsmessige kravene til innsigelser etter NS 8407 pkt. 39.2 og at Kommunens innsigelser dermed var i behold. Retten slo fast at det må vurderes konkret hvilken grad av konkretisering som kreves fra byggherres side. I denne saken hadde entreprenøren satt opp tidligere avviste krav i en egen kolonne. Kommunens e-post ble i lys av dette oppfattet som en gjentagelse av de tidligere avvisningene av disse endringskravene. Ettersom disse kravene var avvist i sin helhet, var det heller ikke tvil om det omtvistede beløpet.

Dommen gir nyttige avklaringer knyttet til reglene om byggherres innsigelser til sluttoppgjøret etter NS 8407 pkt. 39.2. Avgjørelsen viser at en oversendelse av sluttoppstilling uten sluttfaktura kan medføre sluttoppgjørsvirkninger til fordel for byggherre. Videre viser avgjørelsen at en kortfattet og generell opprettholdelse av tidligere fremsatte innsigelser etter omstendighetene kan oppfylle kravene til innsigelser til sluttoppgjøret – men dette avhenger av en konkret vurdering. Vår anbefaling er at byggherre uttrykkelig angir/gjentar og beløpsfester hvilke konkrete krav fra entreprenøren som aksepteres og hvilke konkrete krav som avvises og ikke vil bli betalt.

Tilsidesettelse av frister på grunn av partenes utsagn og opptreden (LB-2019-172054)

Borgarting lagmannsrett avsa den 1. februar 2021 dom i en sak mellom HMR Husnes AS («HMR») og Siemens Energy AS («Siemens») om en rekke krav og motkrav i et underleverandørforhold.

Hydro Aluminium AS («Hydro») hadde inngått kontrakt med Siemens om prosjektering, anskaffelse og konstruksjon av såkalte «likerettere» (et apparat som omformer vekselspenning og vekselstrøm til likespenning) til Hydros pilotprosjekt for klima- og miljøeffektiv aluminiumsproduksjon på Karmøy. Siemens engasjerte HMR som underleverandør for deler av oppdraget, bl.a. for levering og montering av strømskinner, fleksibler og sveiseplater.

HMR fremsatte en rekke krav mot Siemens i løpet av kontraktsperioden. Det vesentlige knyttet seg til endringsordrekrav («VOR») som følge av bl.a. forsinkede tegningsleveranser, endringer, forlenget prosjektperiode, avtalt forsering og effektivitetstap. Siemens bestred i det vesentlige VORene under henvisning til at HMR hadde oversittet kontraktens varslings- og søksmålsfrister og at kravene var udokumentert og inneholdt overestimater og uberettigede fortjenesteselementer. Siemens fremsatte også motkrav for manglende og mangelfullt utført arbeid.

Et av spørsmålene i saken var om HMR hadde oversittet søksmålsfristen. Kontrakten oppstilte en søksmålsfrist på fem måneder som skulle begynne å løpe når Siemens utstedte Disputed Variation Order («DVO»). Siemens hadde aldri utstedt noen formell DVO, men hadde bestridt alle VORer i et møte avholdt i januar 2017. Retten mente at dette måtte likestilles med en formell DVO-utstedelse, slik at fristen begynte å løpe fra dette møtet, som tilsa fristutløp sommeren 2017. I januar-møtet hadde partene imidlertid avtalt en videre prosess for håndtering av de bestridte VORene, som skulle stilles i bero inntil videre. VORene skulle forsøkes løst i møte ved prosjektavslutning i august 2017 – med andre ord etter utløpet av fristen, som ble regnet fra januar-møtet. Retten la til grunn at det måtte ha formodningen mot seg at partene skulle ha avtalt realitetsbehandling av kravene etter fristutløp, og kom derfor til at fristen likevel ikke kunne begynne å løpe før det avtalte møtet hadde blitt avholdt. Møtet i august ble utsatt og gjennomført 18. oktober 2017. Lagmannsretten konkluderte med at søksmålsfristen på fem måneder tidligst begynte å løpe 18. oktober 2017, og at forliksklagen som ble uttatt 16. mars 2018, dermed var rettidig.

Et annet sentralt spørsmål i saken var om HMR hadde oversittet varslingsfristen, herunder om varslingsfristen var tilsidesatt. Det fremgikk av et vedlegg til kontrakten at VOR skulle utstedes senest syv dager etter at den situasjonen som foranlediget endringsordren hadde oppstått. Det var på det rene at HMR for flere VORer hadde oversittet denne syvdagersfristen, men HMR mente at denne varslingsfristen hadde blitt tilsidesatt i løpet av prosjektet. Retten viste til at den aktuelle klausulen utvilsomt var vedtatt som en del av kontrakten, at ordlyden var klar og at det ikke fantes skriftlig avtale som fravek regelen. Varslingsfristen var derfor ikke tilsidesatt på generelt grunnlag.

Derimot mente retten at varslingsregelen kunne anses fraveket for konkrete VORer på grunnlag av partenes utsagn og etterfølgende opptreden i det enkelte tilfelle. Bakgrunnen for dette var særlig at Siemens som tilbakemelding på første VOR ga uttrykk for at det var uakseptabelt at HMR utstedte VORer uten først å ta opp forholdet til en mer uformell diskusjon med Siemens. Lagmannsretten påpekte at en slik praksis ville være lite forenelig med kontraktens korte og absolutte varslingsfrist. Retten la derfor til grunn at varslingsfristen kunne være fraveket i tilfeller der HMR i tråd med Siemens’ instruks hadde gjennomført en mer uformell prosess som substitutt for mer formell varsling. Hvorvidt dette var tilfelle, måtte vurderes konkret for den enkelte omtvistede VOR.

Dommen viser at partsutsagn kombinert med passivitet og avvikende praktisering av kontrakten over tid etter omstendighetene kan føre til at en klar ordlyd i kontrakten settes til side. Dette gjelder også formelle varslingsregler i entreprisekontrakter. Terskelen er fortsatt høy, men dommen viser likevel viktigheten av at partene kjenner mekanismene i kontrakten og at disse benyttes underveis i prosjektet.

Krav om vederlagsjusterning pga. endring i underentreprisekontrakt (LF-2020-60004)

Frostating lagmannsrett avsa den 5. februar 2021 dom i en sak om vederlagsjustering som følge av endring i en underentreprisekontrakt mellom en hovedentreprenør og underentreprenørene «B» og «S». Saken gjaldt grunn- og utomhusarbeider i et større boligprosjekt i Trondheim. Kontrakten var opprinnelig inngått mellom Hovedentreprenøren og B, men Bs kontraktsforpliktelser ble senere tiltransportert til S, og av den grunn var både B og S parter i tvisten mot Hovedentreprenøren.

Hovedspørsmålet i saken var om en anvisning om bruk av sprengstein som fyllingsmasse mot og mellom byggene utgjorde en endring som ga grunnlag for vederlagsjustering. B og S anførte at dette var en endring fordi de stedlige masser (leire) dermed ikke kunne brukes som forutsatt. Hovedentreprenøren anførte at det ikke var en endring fordi sprengstein inngikk i Bs pristilbud og B hadde risikoen for mengdene. Retten måtte derfor ta stilling til hva som var avtalt mht. kvalitetskravene til fyllingsmassen.

Retten tok utgangspunkt i Hovedentreprenørens forespørsel om pristilbud og Bs tilbud til Hovedentreprenøren. Hovedentreprenørens forespørsel om pristilbud, og Bs påfølgende pristilbud til Hovedentreprenøren, var basert på NS 8417 (totalunderentreprise), men kontrakten ble senere inngått på grunnlag av NS 8415 (utførelsesunderentreprise) fordi B ikke ønsket prosjekteringsansvar. Hovedentreprenøren anførte at dette ikke medførte noen endring med tanke på ansvaret for kvaliteten til massene, men fikk ikke medhold i det. Retten la til grunn at overgangen fra NS 8417 til NS 8415 måtte medføre at B bare skulle ha ansvaret for mengder, mens Hovedentreprenøren skulle ha ansvar for alle prosjekterte løsninger, herunder valg av kvalitetskrav til fyllingsmasser. 

Hovedentreprenørens forespørsel om pristilbud inneholdt ingen beskrivelse av hvilke masser som kunne benyttes ved tilfyllingen. Som vedlegg til forespørselen forelå tegninger og profiler samt en rapport med en innledende geoteknisk vurdering som var utført av Rambøll Norge AS («Rambøll») etter oppdrag fra byggherre. Rapporten inneholdt en redegjørelse for grunnforholdene og anbefalte fundamenteringsløsninger, men berørte ikke spørsmålet om kvalitetskrav til fyllingsmassen. Sprengstein var altså ingen forutsetning i Hovedentreprenørens forespørsel om tilbud.

Rambøll hadde imidlertid tidlig i detaljsprosjektfasen også oppstilt kvalitetskrav til fyllingsmassen, og påpekt at tilbakefyllingen i all hovedsak måtte skje ved bruk av sprengstein. Denne informasjonen hadde Hovedentreprenøren ikke gjort B kjent med før kontraktsinngåelsen. Retten mente at Hovedentreprenøren skulle ha informert B om dette så fort kvalitetskravene ble kjent for Hovedentreprenøren, og at B hadde en berettiget forventning om at i alle fall deler av den stedlige massen kunne benyttes ved tilfyllingen fordi Hovedentreprenøren ikke delte informasjonen. Det forelå derfor etter rettens vurdering en endring.

Dommen illustrerer viktigheten av god informasjonsflyt og lojalitet mellom kontraktspartene. Selv om utgangspunktet for kontraktstolkning skal tas i kontraktens ordlyd, vil en part som tilbakeholder vesentlige opplysninger fra den andre parten fort risikere å måtte bære konsekvensene av dette selv.